– Byråkratiet kveler havbruksnæringen. Norge mister sin fordel som sjømatnasjon

Norge er i ferd med å tape sitt forsprang som verdens ledende havbruksnasjon. Ikke fordi vi mangler kunnskap, kapital eller vilje til å satse. Men fordi et uoversiktlig byråkrati med overlappende myndigheter har vokst seg ut av kontroll – og i dag står som en bremsekloss for utvikling, arbeidsplasser og bærekraftig matproduksjon.

Et system i sammenbrudd
Forvaltningen av havbruksnæringen bryter daglig med sitt eget grunnprinsipp. Akvakulturloven § 8 fastslår at det gjelder et strengt spesialitetsprinsipp i akvakulturforvaltningen: Hver myndighet skal kun utøve makt innenfor sitt eget ansvarsområde, i en samordnet søknadsbehandling. Likevel brytes dette prinsippet gang på gang.

Statsforvalteren tar beslutninger om lakselus, selv om dette er Mattilsynets oppgave. Kystverket gir avslag med henvisning til naturhensyn – et mandat de ikke har. Ved søknad om nyetableringer har Mattilsynet ingen fastsatt standard for avstander til nærliggende lokaliteter. Fylkeskommunen legger føringer for om lakse- eller torskeoppdrett skal prioriteres, og det finnes ingen tidsmessige begrensninger for når søknader om samme lokalitet kan leveres. Dette er bare noen av mange eksempler. Dette skaper en svært uforutsigbar prosess. 

For fylkeskommunene betyr dette at deres rolle uthules. De blir sittende med ansvaret for å rydde opp i statlige overtramp og uenigheter, samtidig som næringen skylder på dem for treg saksbehandling.

I realiteten drives akvakulturforvaltningen som en bedrift bestående utelukkende av mellomledere. Ingen har eller tar det hele og fulle ansvar og det hele blir fullstendig kaotisk og uforutsigbart. 

Finnes det ingen plikt til å fordele arbeidet mellom sektoretater – holde seg til egne ansvarsområder og faktisk følge loven?

Når løsningene drukner i byråkratiet
Konsekvensene er dramatiske. Oppdrettere hindres i å flytte eller etablere nye lokaliteter, selv der dette ville gitt bedre miljøforhold og bedre fiskevelferd. Samtidig pålegges næringen omfattende miljøundersøkelser, uten at staten har en plan for hvordan kunnskapen faktisk skal brukes. Dermed blir viktige funn ikke brukt til å utvikle bedre løsninger, men ender ofte i avslag.

Og mens næringen må levere på korte frister, kan staten bruke flere år på å behandle en søknad. Det finnes tilfeller der miljøkartlegginger har rukket å bli foreldet før søknaden er ferdigbehandlet. Da har både tid og penger gått tapt, og fylkeskommunene sitter igjen med ansvaret for å rydde opp i en prosess de aldri hadde kontroll over.

Et næringsliv i ventemodus
Denne forvaltningen har reelle kostnader: Prosjekter stoppes. Investorer trekker seg ut. Selskaper blir solgt ut av lokale hender. Gründere og kystsamfunn mister troen på havbruksnæringen som en drivkraft for lokal utvikling. Staten taper inntekter, og Norge mister gradvis sin posisjon som ledende sjømatnasjon.

Regjeringen har selv sagt at havbruk skal være en motor for grønn omstilling, verdiskaping og trygg matforsyning til en verden som trenger det. Men i praksis gjør dagens system det motsatte: Det bremser innovasjon, arbeidsplasser og fremtidstro.

Tiden er overmoden for et Havbruksdirektorat
Løsningen er enkel – men haster: Vi trenger et nasjonalt Havbruksdirektorat. Ideelt sett skal dette direktoratet ha overordnet ansvar, kompetanse og myndighet over akvakulturlovgivningen og sektormyndighetene med deres regelverk, samt fylke og kommune. 

Hvordan et Havbruksdirektorat kan fungere:

• Havbruksdirektoratet mottar søknader om akvakultur og har det overordnede ansvaret for prosessen.
• Kommunen lyser ut og behandler søknaden gjennom en mer effektiv og digitalisert prosess enn i dag.
• Fylkeskommunen Fiskeridirektoratet, Statsforvalteren, Kystverket, Mattilsynet og NVE – avgir høringsuttalelser innenfor sine fagområder, med tydelige tidsfrister.
• Havbruksdirektoratet fatter det endelige vedtaket og oppdaterer akvakulturregisteret.

Uten en slik reform vil Norge fortsette å tape terreng. Vi risikerer å se både arbeidsplasser og bærekraftige løsninger forsvinne i et byråkrati som ingen lenger har oversikt over.

Havbruksnæringen har kapitalen, viljen og teknologien. Det eneste vi mangler er en forvaltning som fungerer. Derfor er kravet tydelig: Etabler et Havbruksdirektorat – nå.