Once upon a time there was a country, far to the north. A country where man stood up against nature, harsh weather and rough conditions. Building societies against all odds. And making the impossible possible.
Mennesket har «klamret» seg fast til et liv her i eventyrlandet Norge. Trosset vær, vind og ellers kummerlige forhold. Dette har man klart i generasjoner, bygd stein på stein, stått imot ytre påkjenninger og kjempet for å bygge samfunn. For å få til «å bu der ingen skulle tru». Vi har skapt historie, side om side med naturen både på godt og vondt. Men vi har stått han av, fra fiskebønder til finansaktører, hele tiden med hardt arbeid og gode verdier i bunn.
Norge fant oljen på lillejuleaften i 1969, det skulle vise seg å bli en enorm berikelse for staten. Fra å være et land som ingen snakket om, ble vi nå en liten stormakt.
Vi gikk fra å være bønder og fiskere til oljemagnater nesten over natten. Norge, med Arbeiderpartiet i spissen gjorde en formidabel jobb når man da skulle legge til rette for den nye «gevinsten», og vi sitter i dag, 60 år etter, som en av verdens rikeste nasjoner – hvem skulle trodd?
Nord-Norge og kysten har også fått vært med på oljefesten, det er tross alt vest for oss at oljen er funnet, langt ut i havet, og over hele sokkelen.
Kystsamfunn har også klart å benytte havet til andre ting enn bare å ta opp olje, man har skapt fiskerier, og etter hvert turt å satse på noe så risikabelt som havbruk. Fritt etter samme modell som bøndene har benyttet i generasjoner, for vi er jo fortsatt fiskebønder. Gjennom dette har man, mest på tross av, klart å bygge næringsliv og gode samfunn på små, forblåste plasser langs kysten.
Staten valgte ulike modeller for å utvikle havbruket og oljen. Mens oljenæringen fikk fradrag for investeringer i risikofasen og statlig støtte til å bygge en ny industri, måtte oppdretterne selv stå for risikoen. Derfor er næringen bygd opp rundt innovative gründere og stabukker. Folk som har satset stort og investert overskuddet tilbake til kysten. Nå som inntektene kommer vil staten inn og overta. Regjeringens forslag til grunnrenteskatt på havbruk betyr i praksis at det ikke lenger er bruk for dem som tar risiko, bidrar med arbeidsplasser og samfunnsbygging der ingen skulle tru at noen kunne satse på norsk næringsliv.
Havbruksnæringa bidrar enormt til fellesskapet med skattepenger, jobber og aktivitet. På få måneder har regjeringen foreslått å snu opp ned på det vi har utviklet langs kysten over generasjoner. Vi må ta oss tid til å finne riktig vei fremover så ikke havbrukseventyret blir en del av fortiden. Nå må noen voksne komme seg på jobb.
