«Nye Marine Harvests» historie er ikke så lang. Det er ikke mer enn åtte år siden John Fredriksen-eide Pan Fish og Fjord Seafood smeltet sammen med det tidligere Nederlandsk-eide Marine Harvest. Året før hadde nederlandske Nutreco innlemmet Stolt Sea Farm inn i Marine Harvest. Nå ble alle selskapene flagget hjem til Norge under én sterk eier.
Året var 2006. Laksebransjen hadde fått sin første supermajor. Én spiller var fire-fem ganger større enn nestemann på listen. Tidligere Hydro Seafood-direktør Atle Eide hadde regien og fikk gå på handletur med John Fredriksens sjekkhefte.
Den sure kløe
Men en ting var å kjøpe selskapene. En ganske annen ting var å skru dem sammen til en slagkraftig enhet. Det maktet ikke Eide. Marine Harvest forble en sinke resultatmessig, og kvartalsresultatene var som oftest nedslående affærer. Aksjen ble en short-favoritt.
Eide ble skiftet ut. Det gjorde ikke jobben lettere at Marine Harvests 100.000 tonns lakseproduksjon i Chile ble revet i filler av ILA. Etter et intermezzo med Åse Aulie Michelet i lederstolen, og tap på fem milliarder kroner i Chile, var det duket for ny konsernsjef.
En sunnmøring.
Alf-Helge Aarskog er den eneste av topplederne i Marine Harvests historie som har operativ erfaring fra merdkanten. Nettopp Aarskogs evne til å kjenne hvor skoen trykker, forstå de biologiske forretningene fra bunnen, eller merdkanten, har utvilsomt vært et fortrinn.
Risikoavers
Dette har særlig vist seg i Chile, hvor Aarskog hele tiden har vist en klar risikoaversjon. Her har han ikke hatt noen hastverk med gjenoppbygging, noe han i finansmarkedet har blitt kritisert for. Han har heller valgt å bruke kapitalen til cash-utbytter enn risikable smoltutsett. I Chiles gullkantede år, 2010 og 2011, da landet surfet på en de facto brakklegging etter ILA-kollapsen, var det mange som stusset på Marine Harvests defensive strategi. Årene etter, år hvor lus, sykdom og ekstraordinære kostnader har spist opp chilenske overskudd, har vist at valget var riktig.
Støttet opp av en solid balanse, trygt innenfor bankenes covenants, har Aarskog fått arbeidsro. Den defensive tankegangen var ikke akkurat gjennomgangsmelodien for Marine Harvests forløpere Pan Fish og Fjord Seafood, men det har vært en rød tråd i «Nye Marine Harvest».
Hedge
Et av Aarskogs viktige grep har vært å ta kontroll over Marine Harvests største kunde, polske Morpol. Kjøpet av Morpol i 2012 ga en nedsideforsikring, eller hedge, for oppdrettsvirksomheten. Det polske foredlingsselsapet tjente 71 millioner kroner i tredje kvartal og viser igjen vei for Marine Harvests lenge haltende vesteuropeiske foredlingsdivisjon.
Under Aarskog har Marine Harvest tatt steget bort fra den svakere delen av oppdrettsklassen. Selskapet er presis i sin guiding, og holder det de lover. Det solide tredje kvartals resultatet er et vitnemål i så måte, men slett ikke enestående. Marine Harvest har endret seg. Skuffelsene er borte.
Pengekran
En bedre drift betyr mer utbytte og bedre prising på børsen. Det er viktig. For Marine Harvest er viktigere enn noen gang for hovedaksjonær John Fredriksen. Shippingaktiviteten hans har lenge lagt nede grunnet overkontraheringer og lave fraktrater. Det siste året har den store pengemaskinen, riggselskapet Seadrill, blitt halvert i verdi – i takt med fallende oljepriser og ditto investeringer fra oljeselskapene. Fra oppstarten i 2005 har Seadrill utbetalt omlag 50 milliarder kroner i utbytte, hvorav Fredriksen har vært den klart største mottaker. Nå kan denne pengekranen bli stengt.
Marine Harvests børsverdi har klatret jevnt til nye høyder, paradoksalt nok samtidig med at selskapets toppsjef har hisset på seg et økende antall oppdrettskonkurrenter ved å ta til orde for å ikke øke produksjonen i verdens dominerende laksesentra: Norge og Chile. Luseutfordringene må løses før en kan få bærekraftig vekst, har vært Aarskogs mantra. Børsverdiene har svulmet opp mens bremsene har stått på.
Produksjonsinnstrammingen har imidlertid vært en garantist for høye laksepriser – og utbytte i lommene til de 17.000 aksjonærene i selskapet.
