Big Data i 13 produksjonsområder

Meninger
710

Takket være prosjekt Havåker i TEKNA så har bruken av moderne datateknologi plassert seg på den agendaen i havbruksindustrien. Både TEKNA Havbrukskonferanse 2018 i Trondheim nylig og lanseringen av pamfletten «Et hav av Big Data» i Oslo forleden er solide innlegg i forståelsen av hvilken enorm og bred teknologiutviking som finner sted i en av landets viktigste industribransjer.

Jeg opplever, etter at jeg omsider forstår den praktiske raliteten bak motebegrepet BigData, at denne utviklingen matcher betydningen av andre viktige hendelser i mitt havbruksliv. Trippelvaksinen i begynnelsen av 90-årene ga næringen et betydelig positivt løft. Bruken av moderne datateknologi kan gjøre det samme dersom bransjen vil.

Norsk havbruksindustri er tuftet på åpenhet mellom aktørene. Riktignok fikk vi et set back da selskaper gikk på børs og alt ble plutselig sensitivt og hemmelig. Men i en industri som arbeider i den mystiske verden av biologi og ukontrollerbare variabler, så har nytteverdien av  åpenhet og erfaringsutveksling  bare økt. Ikke minst er denne praksis god aksjonærpolitikk fordi det viser seg at transparent adferd, bytte av erfaringer og deretter samarbeid med oppdrettsnaboen er en vinn-vinn sak for liten, men også for stor.

Kombinasjonen av nye moderne følere, videoteknologi og supergod databehandling, til sammen Big Data, kan igjen bidra til et paradigmeskifte i bransjen. Jeg retter oppmerksomheten mot dagens system med 13 produksjonsområder langs kysten. Det var mye styr da disse skulle etableres. Nå er de her, og de kan brukes til mer enn hva som hittil er bestemt. Sjølus er foreløpig den eneste velferdsindikatoren og regulerer farge på trafikklyset i produksjonsområdet. Jeg utfordrer tekningen om ikke anvendelse av Big Data kan introdusere flere nye indikatorer som til sammen gir aktørene i et produksjonsområde mye mer interessant informasjon og dermed bedre grunnlag for sine oppdrettsbeslutninger. Det er jo om å gjøre å være i forkant av begivenhetene og ikke komme halsende etter.

Listen over innsamlete data kan gjøres lang eller kort.  Temperatur, strøm, algeforekomster, salinitet, ILA-utbrudd, PD-angrep, sjølus og sikkert også andre interessante registreringer, bearbeidet i et system som produserer maskinlære, gjøres tilgjengelig for deltakerne som bidrar i datainnsamlingen. Jeg ser for meg et solid skritt fremover i det viktige arbeidet med å være «føre var».

Både på land og til sjøs er det viktig å leve med gode naboer. I havbruket har vi utallige eksempler på uheldig naboadferd som påvirker resultatet i eget oppdrett. Men med en erkjennelse av at man er bokstavelig talt i samme båt, både stort og lite selskap, og ikke minst at den nye motoren er felles bruk av Big Data, så har norsk oppdrett posisjonert seg mye bedre til å takle de vanskelige utfordringene.

De fleste av oss har på land vært eller er med i et sameie. Et sameie har sine vedtekter som bl.a. definerer hva man eier eller skal passe på sammen. Vedtektene har også bestemmelser som regulerer avstemminger og andre viktige spørsmål. I et Big Data sameie på sjøen vil jeg tro at vedtektene må være være tydelig på eierskap til data og ikke minst hvordan disse skal deles. Om et helt produksjonsområde skal utgjøre ett sameie eller om det vil være mest nyttig å dele produksjonsområdet i flere sameier, må det konkluderes på. Type velferdsindikatorer vil sikkert også kunne variere i de ulike produksjonsområdene. Definisjonen av naboskapets ytre grenser er viktig når «bedre føre var» prinsippet skal praktiseres.

Forvaltning og næring i havbruksindustrien er et godt team i havbruket. Men teamet skal også utvikles dersom Norges forsprang skal vedlikeholdes og helst øke. Jeg håper at når det arbeides med fremtidsscenarier i både havbruksorganisasjonene og departement, at en utstrakt organisert bruk av Big Data systemer vil inngå som et meget viktig element i næringens utviklingsstrategi.