Sist gang jeg var i Moskva fikk jeg høre at restauranten ved femstjernershotellet Grand Hyatt kun holdt seg med fersk tasmansk laks. Ikke fordi den var kvalitetsmessig overlegen konkurrentene, men fordi den var flybåren, eksotisk og dyr. Oligarker og annen fiff i den kjøpesterke russiske hovedstaden kunne da meske seg i det beste og mest kostbare markedet kunne tilby.
Bare jåleri?
Rent umiddelbart kan det høres både snobbete og tøvete ut. Men for mange, særlig restauranter på øverste hylle, er det et selvstendig poeng å kunne tilby laks fra forskjellige lakseproduserende regioner på menyene. I møte med denne etterspørselen kan land med lavt tilgjengelig tilbud gjerne oppleve rause prispåslag.
Opprinnelse er viktig. Som markedsleder, med 56 prosent av verdensproduksjonen, er Norge prissetter for oppdrettslaksen. Lakseprisen, parikursen om du vil, settes i Oslo, nærmere bestemt ved lasteterminalene mellom Alnabru og Gardermoen. Derfra regnes prisene tilbake til oppdretter/pakkeri ved å trekke fra transportkostnadene. En 50-øring per kilo i bilfrakt fra Vestlandet, halvannen krone til Øst-Finnmark.
Samme produkt, forskjellig pris
Likeledes scorer skottene og færøyværingene på sin avstand fra Norge. Der legges transportkost fra Oslo, til eksempelvis Glasgow, på toppen av lakseprisen – noe som kvantifiserer prispremien. For et produkt som er genetisk og kvalitetsmessig dønn likt.
På den sørlige halvkule dominerer Chile i produksjonen av laks. Chilensk laks møter europeisk produsert laks i det amerikanske ferskmarkedet – og i fryst form i Asia, Russland og Europa. Syltet med antibiotika og en tung historie med virussykdommer, må chilenerne tåle en rabatt på laksen sin relativt til den europeiske. Der er opprinnelsen en negativ faktor.
Sagalaks
Island melder seg nå på i laksemarkedet. Etter å ha ligget lavt i en årrekke, med investeringer og finansiering på sparebluss, skyter produksjonen fart. 6.000 tonn passeres i år, og ambisjonene er å mangedoble dette de kommende årene.
«Når det gjelder Island og laks er mitt syn at mulighetene overgår begrensningene med mange mange mil», kommenterer den norsk-islandske fiskeoppdretter Kristian Matthiasson på Twitter.
Hva så med en prispremie? Mye av den islandske laksen går allerede på kontrakt med den eksklusive supermarkedkjeden Whole Foods – kjent for å betale godt for kvalitetsfisk. Og det er nok mye å gå på. Drar en parallellen til forannevnte Tasmania, produserer Island i år kun en sjettedel av den søraustralske øyens laksevolumer.
Lettsolgte produkter
En trenger heller ikke mastergrad i markedsføring for å ane mulighetene i salg av atlantisk laks oppdrettet i klare og kalde islandske fjorder, hvor såvel lakselus som sykdommer og medisinering er for fremmedord å regne.
Det bør med andre ord ligge godt til rette for å høste fete prispremier for den hardtprøvede sagaøyen – basert på opprinnelse alene. Utfordringene blir ene og alene å få produsert volumene til en akseptabel kostnad og kvalitet.
