Bærekraftig utvikling for norsk oppdrettsnæring – hva må til?

Sett fra en gründers ståsted.

Det er ingen mangel på innlegg om bærekraft som gir oppskriften på hvor utviklingen i norsk oppdrettsnæring skal gå. Samtidig er drømmen om en femdobling av volum og verdi innen 2050. Undertegnede er innforstått med at dette innlegget kan bli oppfattet på samme måte.

Hva er en forretningside som tåler framtidens krav? Et regelverk som vil bli toneangivende er EU’s taksonomi. Dette er kort fortalt styringskritertier som må oppfylles for at man skal kunne si at man driver bærekraftig i henhold til definerte miljømål og i henhold til definerte krav for økonomiske sektorer og underliggende aktiviteter.

Taksonomien inneholder seks miljømål:

1.     begrensning av klimaendringer
2.     klimatilpasning
3.     bærekraftig bruk og beskyttelse av vann- og havressurser
4.     omstilling til en sirkulær økonomi
5.     forebygging og bekjempelse av forurensning
6.     beskyttelse og gjenopprettelse av biologisk mangfold og økosystemer

Løsningene som offshore eller landbasert oppdrett baserer seg på svarer heller dårlig til disse kravene. Dagens næring har klimautslipputfordringer fra fôret og flyfrakt. Lusebekjempelse og utslipp av næringssalter er en belastning på naturmangfoldet. De værharde offshore anleggene vil trenge et materialebruk langt høyere og flytter naturbelastningen lenger til havs. Fôr og personelltransport utfordrer klimagassutslippene.

Landbaserte oppdrettsanlegg som har sin popularitet grunnet gratis konsesjoner, er i utakt med både klima- og miljøutfordringene. Privatisering av areal i strandsonen er allerede kontroversielt og kystnaturen er en ikke fornybar ressurs som barna våre også må få ta del i. Landbasert vil kunne gjenbruke avfall, men resten har få spor av sirkularitet i sin forretningsmodell. Lakselus, rømming, dødelighet, forurensning og uetisk forbruk av rensefisk er alle problematisk om en vil ha større volum, og vil kunne komme i konflikt med taksonomien.

Felles for alle drivsformer er fôret til laksen. Laksen er ikke lengre et akvakulturprodukt, men like mye et produkt av jordbruk. Over 80 prosent av oppdrettsnæringens klimaavtrykk kommer fra fôret og produksjonen okkuperer store landareal. Videre vekst på norske fortrinn vil være å gå fra bioprossesering til biomasseproduksjon. Slik vil oppdrettsnæringen kunne bidra til å minke presset på landbruket i andre deler av verden. Dessverre mangler de gode løsningene i stor skala, og til tross for mange nyvinninger på gjær, mikroalger mm er vi er ikke i nærheten av å satse det som må til for å kunne bli en bærekraftig inntektskilde i årene som kommer.

Løsningen som er innenfor alle kriteriene i taksonomien og de norske naturgitte fortrinn, ligger i å drive oppdrett i lukkede flytende anlegg i avsatte marine næringsområder tett på eksisterende infrastruktur langs kysten. Dette ødelegger ikke verdifull kystnatur og med arealeffektiv dyrking og høsting av proteinene som trengs for lakseoppdrett, vil vi høste av naturens potensiale og ikke av overskuddet som i dag. Her åpner det seg opp et mulighetsrom for mange aktører til å bidra i byggingen av de konstruksjoner som trengs og ringvirkninger vil sees i sysselsetting av leverandørindustrien langs hele kysten.

Satt inn i fremtidens sirkulære prinsipper er det her potensialet finns til å ta næringen til nye høyder. Volumene fra dyrking og høsting av lavtrofisk akvatisk biomasse er nok til en stor næring og muligheter for energiproduksjon er flere. Bare fantasien setter grenser for hvilke kombinasjoner og sidestrømmer som er mulig i det sirkulære systemet. Målet må være å bli klima og næringssalt positivt godt innenfor bærekraftsmålene, med gode bidrag til både bunnlinjen og det velfungerende samfunnet vi alle er avhengig av. Alle politikere med hjerte for kysten, uavhengig av partitilhørighet, skulle hatt en slik utvikling av oppdrettsnæringen i sin portefolio.