Den nye regjeringserklæringen til Senterpartiet og Arbeiderpartiet er ambisiøs på havbruksfeltet. Nå gjelder det å fylle ambisjonene med innhold. Om Norge både skal femdoble produksjonen i havbruksnæringen, og samtidig eliminere lakselus, rømning og utslipp blir de fire travle år for vår nye Fiskeri- og havminister.
Det første den nye statsråden bør gjøre er å ta tak i regjeringserklæringens punkt om å gjennomgå konsesjonssystemet på nytt, spesielt med sikte på å tilpasse konsesjonskravene til lukkede oppdrettsanlegg. Dette er et viktig og fremtidsrettet punkt, som regjeringspartiene skal ha stor honnør for å løfte frem. Hvis den nye statsråden spiller kortene sine riktig kan han gjennom en offensiv satsing på lukkede anlegg legge til rette for et nytt norsk industrieventyr, som også vil være et krafttak for distriktene og gjøre havbruksnæringen mer bærekraftig.
De fleste oppdrettsselskaper i Norge er små- og mellomstore bedrifter som spiller en viktig rolle i lokalsamfunnene der de holder til. De bidrar med både arbeidsplasser og verdiskaping langs hele norskekysten. Likevel blir de stadig færre. På begynnelsen av 90-tallet var konsesjonene fordelt på 600 selskaper. I 2019 var disse blitt til om lag 100, og 50 prosent av produksjonskapasiteten eies i dag av fire selskaper med stort utenlandsk eierskap.
Hvis man ikke vil at denne trenden skal fortsette er man nødt til å legge til rette for at de små- og mellomstore selskapene kan være med på den miljøvennlige omstillingen av norsk havbruksnæring. For disse selskapene er det nemlig ikke et alternativ å etablere virksomhet på land eller investere milliarder langt til havs. Derimot er en overgang til lukkede flytemerder den naturlige veien å gå.
Dagens konsesjonssystem legger imidlertid ikke opp til at små- og mellomstore oppdrettsaktører skal gå fra åpne til lukkede merder. Der en konvensjonell åpen merd kun koster om lag tre millioner kroner pr. stykk er prisen for tilsvarende volum i en lukket merd et sted mellom 100 og 150 millioner kroner. Samtidig er konsesjonsavgiften den samme. Dermed finnes det i dag ikke insentiver for å investere i grønne fremtidsløsninger for små- og mellomstore havbruksselskaper. Dermed havner de i bakleksa sammenliknet med de store. Det kan på sikt føre til at disse selskapene går under, eller blir kjøpt opp. Før vi vet ordet av det kan hele norskekysten ligge brakk.
Bjørnar Skjæran er selv fra Helgelandskysten. Dermed kjenner han viktigheten av levende kystsamfunn med solide hjørnesteinsbedrifter. Det tror vi er et godt utgangspunkt for å ta tak i havbrukspolitikken, og gjennomføre en grundig revidering av konsesjonssystemet i Norge, slik Hurdalsplattformen legger opp til.
Det er bare å ønske den nye Fiskeri- og havministeren lykke til med svært viktige oppgaver!
