En kunnskapsbasert forvaltning forutsetter at vi faktisk bruker (og offentliggjør) kunnskapen som genereres.
Ytringen «-Føre-var brukes ikke vilkårlig i akvakultursaker» løfter relevante problemstillinger knyttet til forvaltning og kunnskapsgrunnlag. Likevel overser den et helt grunnleggende premiss for å vurdere bestandsstatus og miljøpåvirkning: Kjennskap til hvor mange arter og individer vi har, og hvor de forekommer.
Antall individer, grad av fragmentering og geografisk utbredelse er avgjørende faktorer i vurderingen av status for både arter og naturtyper. Selv om vi ikke har full oversikt over hvordan hver enkelt art påvirkes av ulike typer forstyrrelser, utgjør disse parameterne et nødvendig grunnlag for å forstå samlet påvirkningsgrad. Ingen faglig robust vurdering kan gjøres uten å ta hensyn til arters og naturtypers faktiske utbredelse.
Miljødirektoratets rapport om effekter av akvakultur på marine naturtyper (2016) viser at flere oppdrettsanlegg er plassert slik at de potensielt kan påvirke sårbare, inkludert rødlistede, naturtyper. Rapporten understreker at hovedutfordringen er mangelfull kunnskap om hvilke naturtyper som finnes hvor. Når utbredelsen er begrenset eller forekomstene små, øker risikoen betydelig. At dette ikke adresseres av Tuseth, gir et misvisende inntrykk av at utbredelse, altså hvor vanlig en art er, ikke har en stor (nok) betydning i vurderingen av potensiell miljøpåvirkning.
Rødlista er en av de mest sentrale kategoriseringene for norsk flora og fauna. Her vurderes arters status nettopp på bakgrunn av antall individer, utbredelsesareal, fragmentering og utviklingstrender. Når risikoens alvor er direkte avhengig av hvor store (eller små) forekomstene er, blir fravær av slik kunnskap et risikomoment i seg selv.
Det er også urovekkende at mange kartlegginger ikke gjøres tilgjengelige i åpne databaser som Artskart eller GBIF, men ender som PDF‑filer sendt på e‑post. Havbruksnæringen legger ned betydelig innsats i å kartlegge havbunnen, og derfor er det synd at dataene ikke blir tilgjengelige for bred vurdering. Dette svekker muligheten for en kunnskapsbasert forvaltning.
STIM anerkjenner den enorme kartleggingen som gjøres, og selv om vi stadig trenger mer info om ulike påvirkningsfaktorer er prinsippet om føre-var alltid noe som bør kunne løftes frem, diskuteres og utfordres.
