Dødeligheten gjennom en produksjonssyklus er fire ganger så høy i slaktekyllingproduksjon som i lakseproduksjon.
Etter at Veterinærinstituttet offentliggjorde Fiskehelserapporten 2017 har det vært en del medieomtale av dødeligheten i havbruksnæringen. Det etterlatte inntrykket er at dødeligheten i oppdrett av laks og regnbueørret er større og annerledes enn i produksjonen av kjøtt, melk og egg.
Blant dem som har satt søkelys på temaet i flere artikler er Eva Nordlund i Nationen. I avisen 26. februar skriver hun blant annet at dødeligheten på 13 prosent er «skandaløst høy», og tilføyer at det er «[…] liten tvil om at dersom dyrehelsa i landbruket hadde vært så dårlig som i oppdrettsnæringa, hadde vi snakket om «skandaløse forhold»». Hun skriver også at landbruksminister Jon Georg Dale med god grunn kan skryte av dyrevelferden i norsk landbruk.
Animalia sin rapport Kjøttets tilstand 2017 viser for eksempel at dødeligheten for gris ligger på 14-16 prosent. Dette er dødelighet kun frem til avvenning ved ca. 25-30 kg. Dødelighet ellers i svineproduksjonen er ikke tatt med.
For lam har tap frem til etter første beitesesong de siste 6-8 årene ligget på over 18 prosent per sesong. Dette inkluderer innmeldte lam uten høstvekt og/eller slaktevekt. I følge rapporten er det et estimert tap på beite på ca. 5 prosent. Rapporten har ikke tatt med dødelighet hos voksen sau. For kyr på bås oppgis en dødelighet på utrangerte dyr på ca. 7 prosent. I tillegg kommer dødelighet på kalver. I kombinert melke- og kjøttproduksjon var den i 2016 på drøyt 1 prosent for de første 14 levedager mens den i spesialisert kjøttproduksjon var på ca. 4 prosent. Dødeligheten på ungdyr kommer i tillegg for begge grupper.
For slaktekylling angir Animalia i sin rapport en dødelighet på ca. 3,5 prosent, mens kalkun har en dødelighet på ca. 5 prosent. For verpehøns er dødeligheten på henholdsvis ca. 3 prosent for verpehøns på miljøinnredning, mens frittgående verpehøns har en dødelighet på over 5 prosent. Her er det er grunn til å peke på at produksjonstiden for slaktekylling er 32 døgn mens den for laks er ca. 18 måneder.
For fisk satt ut i 2015, der alle nå er slaktet, var akkumulert dødelighet ca. 15,4 prosent. Det betyr at den daglige dødeligheten i lakseproduksjonen var 0,03 prosent, mens den i slaktekyllingproduksjonen var 0,11 prosent. Med andre ord er dødeligheten gjennom en produksjonssyklus nesten fire ganger så høy i slaktekyllingproduksjonen som i lakseproduksjonen.
I Landbruksdirektoratet sin rapport nr. 14/2016 Ressursregnskap for reindriftsnæringen fremgår det at tap av reinkalver i årene fra 2010 til 2015 i de fleste soner lå på over 40 prosent, mens enkelte områder hadde en dødelighet på under 20 prosent. I tillegg kommer tap av voksne dyr, som også varierer mye, men som mange steder ligger på rundt 10 prosent.
Alt hold av dyr for matproduksjon har dyrehelse og dyrevelferd som helt sentrale utfordringer. Dessverre er det et faktum at en beklagelig andel individer dør før planlagt slakting. Å redusere dette tapet har topp prioritet hos alle som holder dyr for matproduksjon.
Sjømat Norge har ikke noe ønske om å sette de enkelte næringene opp mot hverandre. Eva Nordlund sin kommentar med sammenblanding og unøyaktig bruk av begreper nødvendiggjør imidlertid noen tilleggsopplysninger. Uansett Nordlunds bruk av adjektiver er det ikke feil at helse og velferd, i alle typer hold av dyr, får kontinuerlig oppmerksomhet utenfra.
Leserinnlegget ble første gang publisert i Nationen 14. mars, som et tilsvar til Eva Nordlunds kommentarer om dødelighet i oppdrettsnæringen.
