Å ta eierskap til et problem

Kommentarer
8000

Bør lakseoppdretterne ta sin del av skylden for avskogingen i Amazonas?

Amazonas står i brann. Bildene flimrer over tv-skjermen. Fyller spaltemetre i avisene og feeden på sosiale medier. Regnskogen, verdens lunger med sin enorme artsrikdom, er truet av avskoging.

Norske medier fremhever oppdrettslaks som en viktig bidragsyter til skogbrannene og avskogingen. Laks er en del av problemet, ikke en del av løsningen.

Samvittighet
Selskapene selv har bidratt. Både Mowi og Skretting har, i god tro og på eget initiativ, gått ut i media med sine bekymringer. For å lette sin samvittighet og å ta ansvar. Mowi, verdens desidert største fiskeoppdretter, åpner for å slutte å kjøpe sine 40.000 tonn sertifiserte soya som ikke en gang er produsert i Amazonas.

De er under press fra aktivister og bærekraftinvestorer, som for eksempel KLP. Fremtiden i våre hender og Regnskogfondet har lenge gjort en iherdig jobb for å klistre problemet på norsk laks. Her skal oppdretterne føle på #soyaskam.

Aslak Berge

Synderne
Men hvem står egentlig bak avskogingen i Amazonas?

I den brasilianske delen av Amazonas beiter 200 millioner kveg, ifølge Dagens Næringsliv. Kvegdrift står for 80 prosent av avskogingen i Amazonas. Etter 15-20 års kvegdrift er beitelandet så utarmet at det selges til soyaprodusentene. Og her produseres det mye soya. I sesongen 2017/2018 produserte Brasil 119,3 millioner tonn soyabønner, ifølge Statista.com.

Så storfe er det primære problemet for regnskogen, men soyaplantasjer er også viktig. Så, hvem spiser soyabønnene?

Som så mange andre råvarer, er det Kina som konsumerer mest soyamel i verden. 66,5 millioner tonn ved siste vareopptelling, viser Indexmundi.com. En vesentlig del av dette slukes av landets 600 millioner griser, en viktig del av menyen til den jevne kineser.

Promille
Norge er forøvrig på 57. plass på listen av verdens største konsumenter av soyamel. Det går til kraftfôr til dyr og til fiskefôr. Norge er utvilsomt stor på produksjon av oppdrettslaks, men laks er en forsvinnende liten del av verdens matvareforsyning. Laksen spiser under en promille av Brasils soya.

Det er ikke her slaget står.

Så kan en selvsagt argumentere for at mange bekker små gjør en stor å. Alt akkumuleres opp. En skal ikke avvise at et relativt sett lite forbruk kan være en del av et omfattende globalt problem.

I en tid der merkelapper og hashtags brukes som våpen i klimakampen, bør imidlertid #kjøttskam komme høyt oppe på listen. Først og fremst siden vi spiser så mye kjøtt. Mange ganger i uken. Men også siden kjøttproduksjon er en ineffektiv måte å konvertere fôrråstoff til proteinkilder som dyr, fjærfe og fisk.

Klima
Mens storfe har en fôrfaktor, det vil si mengden fôr som trengs for å produsere et kilo kjøtt, på åtte, ligger svin på fire. Her trengs mye areal, gjødsel og mye vann til å skaffe nok fôr.

Fisk bruker ikke energi på å holde seg oppreist og er vekselvarme, bruker ikke energi på å varme opp kroppen, og trenger skarve 1,2 kilo fôr til å danne ett kilo fiskekjøtt.

Fisk er en klimavinner. Oppdrettsfisk, ikke nødvendigvis laks, er en del av løsningen, ikke problemet.

Derfor bør aktivistene nøye seg med å redusere biff og bacon fra menyen, og heller ta seg en ekstra fiskemiddag i uken. Slaget står først og fremst på tallerkenen. Vi bør bruke vår forbrukermakt og selv ta ansvar. Det er nemlig ikke bare på helsegevinster at biff og bacon scorer lavt. For regnskogens og klimaets del bør vi alle være mer bevisste på hva vi spiser.