Når omdømmekampen synes tapt, bør oppdrettsnæringen ta marin forsøpling med det dypeste alvor.
Se nøye på bildet over. Fuglefjellet på Runde på Sunnmøre er fullt av taustumper og garn. Sjøfugl hekker i reir av plast.
Bildene, nylig presentert av NRK, er sterk kost. Marin forsøpling og særlig plastforurensning i havet er et tema som engasjerer stadig flere. Som bruker og forvalter av våre felles havressurser, er dette åpenbart noe oppdrettsnæringen bør følge nøye med på og håndtere med det dypeste alvor.
Merkelapp
Hvis en ikke gjør det, er det nok av dem som vil minne dem på det – og klistre plastforurensning-merkelappen på fiskeoppdretterne. Komiker og fluefisker Bård Tufte Johansen er en av dem.
Oppdrett står for mye plastsøppel langs kysten @LeroySeafood #marineharvest og #salmar hadde overskudd i fjor på over 10 milliarder. Bruker dere 1% til å rydde opp, er alt plast borte. Ideen skal dere få gratis akkurat som havet dere tjener pengene i.
— Bård Tufte Johansen (@TufteJo) April 20, 2018
Da Tufte Johansen, som ikke skal beskyldes for å være med i heiagjengen for oppdrettsnæringen, tok opp temaet før helgen, skapte et visst engasjement på Twitter.
Tufte Johansen synes å ta til orde for at plastforurensning først og fremst er et oppdrettsproblem. Det er det selvsagt ikke. Skipsfart, fiskeri, annen indsutri, Forsvaret, og ikke minst vanlige folk som bor og ferdes langs kysten forsøpler havet. Det er mange som skal dele skylden her, ikke minst den industrien som produserer selve råstoffet for plast – oljenæringen.
Felles ansvar
Det gir et felles ansvar.
Men kombinasjonen av at en virksomhet tjener mye penger på å utnytte folkets fellesressurser, sjøarealet, samtidig som den forsøpler, får mange til å se rødt. Eks-fisker Kjell Inge Røkke har allerede innsett dette, og vil ta tak i problemet ved bygging av et nytt havforskningsfartøy som blant annet skal forhindre at havet fylles med plast.
Selv om oppdrettsnæringen ikke er primærkilden til plastforsøpling, og i utgangspunktet ikke trenger å ta eierskap til hele problemet, kan en fort bli tvunget til å gjøre det. Dette er PR-messig en uheldig sak, en snøball som kan bygge seg opp til å bli mye større.
For ti år siden var det ingen som trodde at lakselus skulle stoppe produksjonsveksten og koste ti milliarder kroner i året.
Gode historier?
Når selv mindre oppdrettere, med en produksjon av, la oss si 5.000 tonn laks eller ørret, tjener over 100 millioner kroner i året, ja, da er det mange som har god råd til å ta del i ryddedugnaden.
Og så et lite tips og hjertesukk helt på tampen på denne epistelen, i disse omdømmebyggingstider.
Når ivrige PR-rådgivere banker på døren til oppdrettselskapene med løfte om «å fortelle de gode historiene»; ikke lag pressemeldinger om at dere går langs strandkanten og rydder søppel fra oppdrettsanleggene. Det er i utgangspunktet verken en nyhet eller kioskvelter at en rydder opp etter seg når en bruker fellesareal.
Det er egentlig ganske selvsagt.
