Blir omdømmet til soya så dårlig at folk ikke vil ha fisk som har fått soya, da har norsk havbruk et alvorlig problem — for da mister vi vår viktigste proteinråvare, og hvordan skal vi erstatte den på kort sikt? Da nytter det lite å si at soyaen vi kjøper er avskogingsfri, og at norsk fisk er mye bedre enn importert biff. Det blir litt som syklisten som tviholder på sin rett, når han ligger under bilen.
Det var med en viss undring jeg leste kommentaren i iLaks omkring de utfordringene vi kan få i forhold til å kjøpe soyaprodukter som kommer fra Brasil. Dette handler ikke kun om hvem som egentlig har rett, og hva som faktisk er bra, bærekraftig og sunt. Dette handler om folks oppfatning.
Norsk oppdrettsnæring kjøper avskogingsfri soya fra Brasil, og vi har ingen grunn til å tro at våre leverandører direkte eller indirekte har noe med avskogingen i Amazonas å gjøre – lovlig eller ulovlig. iLaks har et poeng med at det viktig å få fram faktaene om sertifisert soya, og det komplekse bildet av jordbruk i land som ikke er så regulert som Norge. Og der er vi i Skretting aktive, og vi ser at vår dialog og samarbeid med Regnskogfondet og Framtiden i våre hender fører til at vi får en bedre innsikt og at vi tar mer hensyn til fakta.
Men selv om vi gjør alt riktig, kan likevel situasjonen gi oss problemer. Fakta og komplekse årsakssammenhenger kommer ofte til kort når ting blir sort hvitt og mange nok roper «Nei!», «Fy!» og «Boikott». Vi er bekymret for at soyaen kan kastes ut med badevannet. At en bærekraftig produsert råvare rykkes bort, fordi omdømmet til en enkelt plante blir så dårlig. Da får vi i norsk havbruk et stort problem med å finne fullgod erstatning på kort sikt. For vi kan hverken ta sjanser på matsikkerhet og dyrevelferd eller å risikere å måtte bruke mer sårbare marine ressurser.
Når Skretting sier at vi er bekymret for situasjonen i Brasil, så er vi bekymret for at soya ikke blir akseptert på grunn av økt avskoging i Amazonas, flere branner, mer medieoppmerksomhet og sterkere press fra miljøvernorganisasjoner. Vi kan få krav fra kunder om å levere fôr uten soya, fordi de igjen har fått krav fra en viktig kunde, et supermarked som igjen sier de er presset av forbrukere og miljøvernorganisasjoner. Politikere på Stortinget vil kanskje igjen børste støv av å fremme lovforslag mot import av soya fra Brasil.
Konsekvensen av dette er at norsk oppdrettsnæring mister tilgang til flere hundre tusen tonn av høyverdig protein som vi trenger i lakseproduksjonen i Norge. Hvordan skal vi erstatte dette? Sannsynligvis vil det føre til økte kostander i en næring som allerede er bekymret for kostnadsveksten på sikt. Samtidig mister vi tilgang til en produksjon av ikke genmodifisert plantemateriale. Hele den norske oppdrettsnæring burde være bekymret for dette. Ikke bare Skretting.
Vi har fortalt våre soyaleverandører at vi er bekymret. Vi har sagt at vi er redd for at hvis ikke raseringen av Amazonas stanses, så frykter vi at markedet vil begynne å etterspørre laksefôr uten soya. Vi ber leverandørene våre påvirke sine industriorganisasjoner og egne politikere til å hindre avskoging av Amazonas. Skretting kan ikke løse dette alene — vi er avhengig av at verdikjeden jobber i sammen for å finne løsninger. Men vi kan ikke sitte stille og se at dette skjer, bare fordi vi kjøper sertifisert soya.
Er laksen en del av problemet eller er den en del av løsningen? Den er begge deler. Vi kan ikke gjemme oss bak det faktum at vi er små. Vi må ta vår del av ansvaret og innse at fremtidig vekst i norsk lakseproduksjon ikke kan baseres på å øke forbruket av soya fra Brasil — og på den måten legge indirekte press på at nye arealer avskoges. Skretting investerer hvert år ti-talls millioner i forskning for å finne alternative råvarer, og vi samarbeider med en rekke firma for å få dem til å kunne produsere tilstrekkelig kvantum til å møte forvente vekst i oppdrettsnæringen. Men det tar tid å få til industrialisering, og vi kan ikke risikere at bena blir slått under oss mens vi er underveis.
