«Etter et enormt påtrykk fra oppdrettsnæringen, sa Stortinget nei til arealavgift. Men hvordan har det seg at det har etablert seg en oppfatning av at næringen ikke tåler et høyere skattetrykk?» skriver redaktør Øystein Hage i sin lederartikkel mandag.
Det er dags for en ny bredside mot oppdrettsnæringen.
Grunnrente
I oktober fyrte Fiskeribladet Fiskaren seg opp, og anklaget oppdretterne for å ikke ville løse luseproblemet. Nå vil avisen ha særskatt og økt skattetrykk for de samme oppdretterne.
Les lederen HER: Den store laksebløffen
«Hvorfor skal en næring, som håver inn milliarder av kroner, ikke bidra mer til fellesskapet? Det spørsmålet er det nok flere enn en haug med kystordførere som stiller seg. Og hvorfor skal kraftselskapene skattlegges kommunalt når ikke oppdrettsindustrien blir det? Heller ikke oljeindustrien slipper unna en grunnrentebeskatning for bruk av fellesskapets goder. Hva skiller disse næringene så mye fra oppdrettsindustrien at den skal slippe unna kommunal arealbeskatning?» spør Hage.
Det er mulig det skyldes en forglemmelse, men han kunne gjerne ramset opp både ringnotbaroner og trålerredere i sin raljering med dem som slipper unna grunnrentebeskatning.
Tapsprosjekt
Likevel, for å kunne bidra til statskassen må en levere overskudd – over tid. Det gjør ikke Fiskeribladet Fiskaren. Det er som en subsidiert melkebonde som mener traktorleverandøren betaler for lite skatt. Det er i beste fall umusikalsk. Pressestøtte utgjør en femtedel av omsetningen i avisen.
«Oppdrettsorganisasjonene har også ment at næringen ikke tåler et større skattetrykk, blant annet fordi næringen er syklisk. Derfor kan en få positive resultet et år og minustall andre. Faktum er at det er langt mellom de røde årene. Dette viser nettopp de siste års aksjeutbytter. Skatteoppgjørene viser heller ikke noen flom av røde tall, og det er lite som tyder på en snarlig nedtur. Verden vil ha laks, så etterspørselen vil garantert ikke avta. Oppdrettsnæringen vil derfor i all overskuelig fremtid forbli en pengemaskin», står det videre.
Resultatene de siste to år har vært gode. Derom ingen tvil. Men det svarer seg å ikke legge øyeblikket til grunn, men heller støtte seg til lengre tidsserier som grunnlag for en såvidt bastant konklusjon.
På kreditorenes nåde
Så, hvor romslig har så inntjeningen vært?
Nå vil jeg ikke gå så langt å beskylde redaktør Øystein Hage for å være historieløs, men i 2004 var egenkapitalen i norsk oppdrettsnæring tapt. Selv om Hage den gang arbeidet på desken i samme avis som han nå leder, kan han ikke ha unngått å ha fått med seg at bankene den gang de facto eide og styrte vesentlige deler av næringen. Styrerommene i DNB og Nordea la premissene for utviklingen.
2008 var også et tungt år for lakseoppdrett. Sykdom og prisfall ga Marine Harvest alene et underskudd på 2,9 milliarder kroner. Men en trenger ikke å gå så langt tilbake i tid. I 2012 landet lakseprisen på like under 26 kroner kiloet. Det ga break-even og sparebluss langs hele kysten.
Nedtur hvert fjerde år altså. Med dette i bakhodet er det vanskelig å vektlegge avisens forsøk på finansanalyse.
Lure uvitende
«At landets folkevalgte har gått på næringsorganisasjonens agn er derfor ganske utrolig. Få næringer går nemlig så godt som oppdrettsnæringen, og det burde vært både rett og rimelig at bedrifter som delvis eies av både japanere og kypriotere må betale for bruken av fellesskapets ressurser. Oppdrettsorganisasjonen og deres medlemmer har derfor gjort en imponerende jobb med å lure uvitende folkevalgte trill rundt. Argumentet om at næringen ikke tåler høyere skattetrykk har iallefall ikke rot i virkeligheten», fortsetter Hage.
Det er friskt å ikke bare antyde, men faktisk å skrive beint frem at oppdrettsorganisasjoner har lurt uvitende folkevalgte trill rundt. At nasjonaliteten til eierne bør være førende for beskatningen er også et originalt forslag.
Hage påpeker, populistisk nok, at det kun arbeider i underkant av 6.000 ansatte i oppdrettsnæringen. Men det er ikke utelukkende røktere denne næringen består av. I det tallet inngår ikke slakteriansatte, transportører, eksportører, vaksineselgere, bankansatte, brønnbåtmannskaper, fôrprodusenter, utstyrsleverandører, kredittforsikrere – og redaktører i fiskeaviser.
Cluster
Disse inngår alle i havbruksklyngen, i et antall på godt over 40.000 mennesker.
I en tid der eierskap, uavhengighet og bindinger er kommet hyppig på agendaen, er det også naturlig å legge til at Fiskeribladet Fiskaren er eid av IntraFish Media, et aviskonsern som i høyeste grad er avhengig av kontantstrøm og investeringsvilje i oppdrettsnæringen.
Men skal en ta til orde for at andre bør betale særskatt, bør en først feie for egen dør. Første bud er å tjene egne penger, og med det komme i skatteposisjon. Dernest bør en drive butikken uten å motta skattepenger fra Staten. Først når en er kommet så langt er det rom for høyttenkning om økt skattetrykk og særbelastning for enkeltnæringer.
For ordens skyld; iLaks mottar ikke fem øre i subsidier.
