Fiskehelsebiologer har vært solide bidragsytere til suksessen til norsk havbruksnæring. Nå står næringens fremste fiskehelsekompetanse i fare for å bli avskiltet, uten at det ser ut til å bekymre myndighetene.
Siden 2005 har fiskehelsebiologene utøvet sitt virke, side om side med veterinærene, til det beste for fisk, samfunn og næring. Det er med forundring og bekymring jeg har fulgt den siste tids innlegg om EU-forordningen som kan innskrenke denne viktige yrkesgruppens rettigheter til forskrivning av legemidler til fisk i havbruk.
Bakgrunnen er, forjenestefullt nok, de europeiske landenes kamp mot antibiotikaresistens. Paradokset er at denne forordningen også rammer en yrkesgruppe og en næring som har vært flinkest i klassen når det gjelder nettopp å unngå bruk av antibiotika.
Fra norske myndigheter og fra fiskeriministeren betrygges vi om at «fiskehelsen fortsatt blir godt ivaretatt» (kyst.no 24. oktober). Vi frykter tvert om at norsk havbruksnærings fremste fiskehelsekompetanse står i fare for å avskiltes, og at norske myndigheter sitter stille og ser på.
Uvitenhet løser ingen problemer
Internasjonal holdes norsk havbruksnæring frem som et foregangseksempel når det gjelder bruk, eller snarere, omtrent ikke bruk av antibiotika. Dette er med god grunn, for ingen annen industriell husdyrproduksjon har de siste snart 30 årene vært i nærheten av å konkurrere med norsk havbruk når det gjelder marginalt forbruk av antibiotika, heller ikke norsk kjøttproduksjon.
Da er det viktig å huske at dette ikke er en suksess som har kommet av seg selv. Det var nettopp de fiskefaglige forskningsmiljøene som på slutten av 1980-tallet bidro med kunnskap og verktøy for kontroll med de bakterielle sykdomsproblemene som den gang var med å sette nådestøtet i mang en havbruksaktør. Nærmest over natten utraderte effektive vaksiner store deler av problemstillingen, og næringen fikk en nytt utgangspunkt for god biologi og fiskehelse som i vesentlig grad har bidratt til å trygge den veksten vi har opplevd fram til i dag.
Siden den gang har de samme sterke universitetsmiljøene utdannet høykompetent arbeidskraft i form av blant annet fiskehelsebiologer. Mange med sitt virke i primærhelsetjenesten hvor de hittil stått sammen med veterinærene på sentrale områder som kunnskapsbygging, diagnostisering og behandling av fisk.
Utfyller hverandre
På midten av 2000-tallet fikk kompetansen og fagkunnskapen fiskehelsebiologene representerer, endelig sin anerkjennelse i form av lovfestede rettigheter og plikter som sidestilte dem med veterinærene i arbeidet med akvatiske dyr, unntatt sjøpattedyr. Dette skjedde ikke uten motstand fra de veterinære miljøene i Norge og EU, men vi, som næring og samfunn, har siden den gang nytt godt av kompetansen denne arbeidskraften representerer.
Veterinærer og fiskehelsebiologer utfyller hverandre godt, men tilgangen på fiskehelsebiologer er begrenset for næringen. Dette merker vi ikke minst når vi utlyser stillinger. Nye helsefaglige problemstillinger kommer og går, kravene økes for alle og behovet for kompetansen disse yrkesgruppene besitter antas å være bærende for hvilken utvikling havbruksnæringen sikres i tiden fremover.
Rekkevidden av et vedtak
Det hersker stor usikkerhet rundt hvordan EUs forordning skal tolkes. Denne usikkerheten danner bakteppet for diskusjonen, men bare det at det er en tilsynelatende mangel på oversikt over mulige konsekvender, gir i seg selv grunn nok til bekymring.
I en mild fortolkning av forordningen vil bare veterinærer opprettholde kompetanse til å forskrive antimikrobielle legemidler til dyr. I en mer alvorlig fortolkning fratas fiskehelsebiologene hele deres forskrivningsrett. Hva som er riktig vites ikke, men selv en mild fortolkning vil utvilsomt kunne redusere kompetansen til fiskehelsebiologene.
Uavhengig kan situasjonen med rette oppfattes som et overgrep. En lov som med tilbakevirkende kraft, og i betydningens rette forstand «med et pennestrøk» fratar en hel profesjonsgruppe et sentralt grunnlag for deres yrkesutøvelse.
Mange og viktige spørsmål
- Hvordan vil vi som samfunn forholde oss til at en hel profesjon over natten skal kunne fratas det sentrale grunnlag for deres yrkesutøvelse?
- Hvordan forventes det at eksisterende eller fremtidige studenter innen fiskehelse vil forholde seg til den investeringen de legger ned i sine yrkesvalg?
- Vil universitetene i Tromsø og Bergen fortsatt ha en nødvendig søkermasse til profesjonsstudiene i akvamedisin?
- Vil eksisterende studenter i fiskehelse fortsette sine studieløp?
- Kan vi være trygge på at næringen sikres fremtidig tilgang på høykompetent arbeidskraft innen fiskehelse?
- Hvem skal løse våre eksisterende og fremtidige veterinærfaglige utfordringer?
- Skal vi basere oss på veterinærer fra smådyrklinikkene ved fremtidige behov for terapeutika, og er det der vi skal finne den fremtidige kompetansen norsk havbruksnæring vil etterspørre innen akvamedisin?
Spørsmålene er mange. Svarene som er gitt så langt gir grunn til bekymring. Jeg frykter åpenbart konsekvensene. Fiskeriministerens svar om at «han er trygg på at fiskehelsen fortsatt blir godt ivaretatt» kan tyde på at departementet ikke har forstått fiskehelsebiologenes betydning for næringen.
Realitetene er at dette er et slag i ansiktet til Norske universiteter, fiskehelsebiologene og alle oss som er opptatt av å ruste næringen for fremtidig vekst. Ingen er tjent med uforutsigbarhet og usikkerhet knyttet til slike viktige spørsmål, og alle interesser må nå sammen bidra til å bringe tryggheten tilbake Det er ennå tid til å få stoppet denne EU-forordningen.
