Vi må få en grunnleggende endring av arealforvaltningen i sjøen. Dagens regulering er utdatert og bygger på en virkelighetsoppfatning som for lengst er forlatt.
I dag forstår vi at sjøarealene er en viktig og verdifull ressurs som må forvaltes på en bærekraftig måte. Samtidig har havbruksnæringen, særlig her på Vestlandet, et stort og udekket behov for nye lokaliteter. Det ble sterkt understreket av Konsernsjef Alf-Helge Aarskog i Marine Harvest da han i forrige uke la fram kvartalsresultatene for bedriften. Og det er en viktig del av løsningen på de utfordringer havbruksnæringen på Vestlandet står overfor etter at store deler av landsdelen ble tildelt røde lys da produksjonsområdeforskriften ble satt i verk for et knapt år siden.
Dagens regulering er basert på virkelighetsoppfatningen på 1980-tallet. Da mente vi at vi hadde mer enn god nok plass til oppdrettsnæringen i sjøområdet, og den viktigste begrensningen for næringens vekst var markedet for laks og ørret. Med det utgangspunktet ble det utarbeidet et reguleringssystem som først og fremst tar sikte på å få frem alle negative sider ved en oppdrettslokalitet slik at man aldri kan si ja til en uønsket lokalitet. Dagens regulering er derfor utformet slik at en søknad om lokalitet skal behandles av en rekke offentlige organer som på selvstendig grunnlag kan avslå søknaden. Og prosessen for å få godkjent en lokalitet er omstendelig og ofte langvarig.
I dag har vi på en helt annen måte forstått at sjøområdene er en naturressurs som må forvaltes godt. Og samtidig er ambisjonene for havbruksnæringen store. Det gjelder å gi vårt bidrag til å mette verdens økende befolkning. På toppen av det kommer at akvakulturnæringen for tiden gjennomgår en teknologisk utvikling som også endrer forutsetningen for hvordan lokaliteter planlegges og drives. I en slik situasjon kan vi ikke ha et regelverk som hovedsakelig fungerer som en bremse for å unngå uønskede lokaliteter. Regelverket må på en helt annen måte bidra til at de gode lokalitetene for akvakultur proaktivt finnes og kan tas i bruk. Og med gode lokaliteter mener jeg selvsagt her de lokalitetene som er best etter en helhetlig vurdering der alle relevante hensyn vektlegges – ikke minst de miljømessige.
Etter min oppfatning bør det raskest mulig foretas en samlet gjennomgang av dette regelverket. Det er egentlig en nødvendig følge av at regjeringen i 2013 fastslo at det er miljøet, og ikke markedet, som er begrensningen for veksten i norsk havbruksnæring. Så her er regjeringen fem år på etterskudd.
Men samtidig er det viktige politiske grep som kan tas innenfor det reguleringssystemet vi i dag har. Jeg vil peke på to av de viktigste grepene.
Det er i dag kommunene som har ansvaret for arealplanleggingen. I dette arbeidet kan de bestemme om akvakultur er ønsket eller uønsket i ulike geografiske områder i kommunen. Dette gjøres gjennom plassering av ulike områdekategorier på kartet over kommunens sjøareal (kommuneplanens arealdel). Mange kommuner gjør her et godt arbeid, men de bør få en obligatorisk faglig støtte når det gjelder kartleggingen av aktuelle områder for akvakultur. Etter min oppfatning bør fylkeskommunenes næringsavdelinger ha et ansvar for å identifisere egnede områder, og flere av de store midler som i dag brukes til forskning på akvakulturområdet bør kanaliseres til et slikt aktivt kartleggingsarbeid. Dette er et praktisk og målrettet arbeid for å øke kunnskapen om den ressursen våre sjøarealer utgjør.
I tillegg må søknadsbehandlingen forenkles og muligheten til å avslå søknader etter et forvaltningsorgans spesielle interesser må reduseres. Vi som har fulgt forvaltningen av dette regelverket ser at «kulturen» i forvaltningen har endret seg over tid – uten at regelverket er endret. Tidligere fungerte dette systemet langt bedre ved at hele forvaltningen respekterte at hovedansvaret lå hos fiskerimyndighetene og fylkeskommunene, og at de andre myndighetene kun avslo søknader når de hadde tungtveiende grunner for å gjøre det. Det er dette vi i første omgang må tilbake til, og for å få det til trenges det klare og entydige politiske signaler fra de lokale, regionale og sentrale politiske myndigheter.
Det haster med å ta grep for å sikre en bedre og mer effektiv arealtilgang, særlig for akvakulturnæringen på Vestlandet. Det å skaffe nye og nødvendige lokaliteter er i dag et svært vanskelig og tidkrevende arbeid for næringen. Her trenges det politiske grep, ikke først og fremst for å hjelpe næringsaktørene, men for å sikre at akvakultur også i fremtiden vil være en like viktig næring på Vestlandet.
