Gjennom flere ulike artikler er det reist spørsmål ved om den termiske behandling av laks som i dag skjer i oppdrettsnæringen er fiskevelferdsmessig forsvarlig – og dermed lovlig. Det er naturlig at det stilles spørsmål ved behandlingen av fisk i oppdrettsanleggene, i og med at dødeligheten i flere anlegg er for høy. Vi vil i denne artikkelen beskrive det arbeidet som gjøres for å sikre at den termiske behandlingen er forsvarlig.
For klarhetens skyld presiserer vi at vårt firma representerer klienter i havbruksnæringen som har tilknytning til termisk behandling. Artikkelen formidler deres erfaringer med termisk behandling, og vår vurdering av de rettslig rammer for behandling.
At bruk av oppvarmet vann kan benyttes for å bekjempe lus har vært kjent en stund. Når fisken svømmer i varmt vann vil lusen slippe taket og falle av. Denne kunnskapen er benyttet i ulike behandlingsutstyr som tilbys oppdrettsnæringen, for eksempel Thermolicer og Optilicer. Og med oppsamling og destruksjon av lusa, reduseres populasjonen langs kysten. Dette forventes å redusere behandlingsbehovet.
I dag foregår en omfattende videre utvikling av utstyr og metoder innenfor akvakultur for å bedre kontrollen med lakselus. Dette har selvsagt sammenheng med at de styrende myndigheter i Norge både ønsker en høy og økende lakseproduksjon og lave lusetall. En forutsetning for å få det til er effektive hjelpemidler for å bekjempe lus. Gjennom forbedringer av utstyr, fôr og genetikk og forebyggende tiltak står man nå på terskelen til å kunne vinne kampen mot lusa. Lusetallene både i 2017 og 2018 har gjennomgående vært lave – og termisk behandling har vært viktig for å få dette til. Slik behandling kommer fortsatt i et betydelig tidsrom til å være et viktig verktøy for næringen. Man bør derfor unngå at debatten blir sort/hvitt – og at ikke-medikamentell behandling, herunder termisk blir enten sett på som bare bra eller bare dårlig. Hovedfokus bør være å få frem hvilke forutsetninger som må være til stede for at behandlingen skal kunne gjennomføres forsvarlig.
Ulempen ved bruk av oppvarmet vann er at dette også kan gi fiskevelferdsmessige utfordringer dersom det ikke utføres på en forsvarlig måte. Det reiser spørsmål om fiskens dyrevelferd er tilstrekkelig ivaretatt ved de metodene som utvikles og benyttes. Det er dyrevelferdslovens regler, særlig lovens § 8, som gir rammene for det tillatte. Loven setter ikke noe forbud mot å påføre dyr påkjenninger i en behandlingssammenheng. Påkjenningene må imidlertid ikke være unødige, og de må heller ikke være så store at de blir uakseptable i forhold til det formål som skal oppnås.
Samme forhold regulert i akvakulturdriftsforskriftens § 5, der det heter at driften «.. skal være helsemessig og fiskevelferdsmessig forsvarlig.»
Ansvaret for å opptre forsvarlig ligger både hos de som utvikler og selger utstyr og hos de som bruker utstyret; det vil si oppdrettere, båtoperatører og fiskehelsepersonell. Mattilsynet har et generelt tilsynsansvar. Dette er en god arbeidsdeling.
Dette utgjør den rettslige rammen som er styrende for arbeidet med å utvikle behandlingsutstyr som bygger på ikke-medikamentell behandling, herunder termisk behandling. Utviklingsarbeidet har foregått over flere år og de store og seriøse leverandørene av utstyr vet hvordan utstyret skal brukes slik at lusen bekjempes uten at fisken skades eller påføres uakseptable påkjenninger. Gjennom de siste par årene er det gjennomført mange hundre termiske behandlinger og man har fått betydelig erfaringsbasert kunnskap om hvordan behandlingen må gjennomføres for å unngå dødelighet og fiskehelseutfordringer. Denne erfaringen viser at det er mulig å gjennomføre behandling på en fiskevelferdsmessig forsvarlig måte, og med godt behandlingsresultat, så lenge den skjer på riktig måte.
For eksempel er det ikke bare faktiske vanntemperatur som er viktig, men temperaturforskjellen mellom vannet der fisken svømmer før behandling og behandlingsvannet. Lave temperaturer er skånsomt og praksis er å benytte sjøtemperatur + 22 grader ved behandlingens oppstart. Termisk behandling kan heller ikke brukes i alle typer besetninger. Noen fiskebesetninger har gjellelokk som ikke helt dekker gjellene. Her har det vist seg at behandling får store negative konsekvenser. For denne type besetninger vil termisk behandling ikke være forsvarlig. Nedsatt helse er generelt negativt ved håndtering av fisk og enhver behandling av denne. Dette har næringen innrettet seg etter, noe som har forbedret planlegging av de ulike operasjoner.
I forkant av enhver behandling gjør også veterinær en fiskehelsefaglig vurdering og risikovurdering i tråd med krav fra Mattilsynet. Fiskehelsepersonellets risikovurdering er basert på undersøkelse av fiskens helsestatus. Ved økt risiko foreslår fiskehelsetjenesten tiltak som bidrar til å redusere dødelighet og skader.
Det er viktig å sette fokus på fiskevelferd og fiskehelse knyttet til termisk behandling. Kunnskap om hvordan behandling bør gjennomføres, og hva som må unngås, bør undersøkes videre. Samtidig blir det lite meningsfylt å bruke de verste eksemplene som begrunnelse for å påstå at termisk behandling i seg selv er fiskehelsemessig uforsvarlig.
At det er mulig å gjennomføre fiskevelferdsmessig forsvarlig termisk behandling av laks er etter hvert godt dokumentert – og forsvarlig behandling er også lovlig. Den innebærer at lusen kan bekjempes samtidig som forsvarlig fiskehelse ivaretas.
