Havbruksnæringen har problemer. Nå samles flere storfisker i grupper for å løfte frem nye selskaper som skal drive innovasjon i næringen. Et av de heter Manolin.
Fjorden ligger kald og barsk foran beina på de to unge amerikanerne. Den ene amerikaneren tar sats fra båten og hopper i armene på den visningsansvarlige fiskeoppdretteren fra Blom Fiskeoppdrett i Øygarden utenfor Bergen.
På høflig amerikansk vis hjelper den ene den andre, retter på jakkeslaget og sier de er klar for å se på fisken.
Tony Chen (27) og John Costantino (25) står bak softwareselskapet Manolin. De møttes på Craigslist – den amerikanske versjonen av Finn om du vil – og ble romkamerater i Washington DC.
Afrodisiakumet skulle lede til en business-idé.
– Vi ble så oppslukt av østers at vi reiste ned til Virginia for å se en østersfarm, sier Chen.
Turen ledet de to til Bergen, gjennom kontakter de har skaffet seg fra utdanning og myndighetsrådgivning i Washington.
Chen er utdannet innen datavitenskap ved prestisjeuniversitetet MiT, Costantino det samme fra et annet universitet. De har begge vært konsulenter for myndighetene i den amerikanske hovedstaden.
– Østersfarmen vi besøkte hadde en ledende posisjon i et voksende marked, men de manglet teknologien. Der kommer vi inn, sier Costantino.
Hemingways inspirasjon
Selskapsnavnet Manolin kommer fra Ernest Hemingways roman Den gamle mannen og havet fra 1952. I romanen får en gammel fisker hjelp av en ung gutt, den eneste i landsbyen som ikke har mistet troen på ham. Etter lang tids ulykke på fiskefronten drar mannen ut uten Manolin, og får sitt livs fangst. På vei i havn blir fisken angrepet av haier.
– Vår tanke er at hvis Manolin hadde vært der, så hadde det kanskje gått bedre, sier Costatino.
Og nå står de på Oen i Øygarden: De unge mennene og havet.
Her nytter ikke lenger med et litterært og flott selskapsnavn. I hvert fall ikke alene.
I en av de syv merdene på Blom fiskeoppdrett, svømmer regnbueørreten i sirkel mot klokken. Noen av fiskene gir snart opp, noen prøver å komme seg ut gjennom det solide nettet. Det skjer ikke.
– Disse fiskene er skadet, konstaterer Nina Røtne, den visningsansvarlige på Blom fiskeoppdrett.
Under avlusning en uke tidligere, gikk 150 tonn fisk tapt. Fisken skal være levende i brønnbåtene som frakter den til slakting.
– Det er ikke lusen som dreper fisken, men avlusningen. Det må vi finne bedre løsninger på, sier Røtne.
Amerikanerne står ved siden, nikker, stiller oppfølgingsspørsmål om alt fra lus, fôring, frakting og til drift.
– Hvor mange skal til for å styre et slikt anlegg? Fire? Fem?, spør de.
– Dette kan du klare selv, men her er det meg og de to guttene der borte, svarer Røtne.
Vekstprogrammet
Manolin er heller ikke alene. Grunnen til at de har forvillet seg ut på den norske vestlandskysten, er selskapet Hatch. De er et såkalt akseleratorprogram innenfor havbruksnæringen, et selskap som inviterer oppstartsselskaper til å søke om opptak i et program. Gjennom programmet får de rådgivning, innpass i en klynge, kontakter med andre i bransjen og penger.
Manolin er et av åtte selskaper som er tatt opp til programmet, som starter i april.
Hatch gir 25 000 euro i direkte støtte, tar selv en åtte prosents andel i selskapet, guider gründerne, følger opp og håper på det beste. I programmet inngår den finansielle støtten, produktutvikling, mentoring, kontorplass og tilgang på kontakter.
En av Hatchs grunnleggere er Georg Baunach, 26-årig tysker fra Köln og selverklært gal hvis han går mer enn en dag fri. Med bakgrunn fra London Business School og et eget foretak som drev med fornybar energi i Ghana, har han fått gjort mye på kort tid.
Nå er det havbruk det går i.
«Salmon Valley»
Da Hatch hadde hele verden foran sine bein, valgte de Bergen som arena for akseleratorprogammet sitt. Tilrettelegging fra blant annet norske myndigheter gjennom selskapet Invest in Bergen, sikret Bergen som sete for å samle utenlandske gründere.
– Nå skjønner jeg ikke at vi vurderte noe annet en gang. Det er jo her det skjer. Denne klyngen er helt unik, sier Baunach, og drar en parallell til en annen, men ikke ukjent teknologiklynge: Silicon Valley.
– Dette er på en måte Salmon Valley, sier han.
Hatch ble stiftet av tre personer. Tyske Carsten Krome har gamle familiepenger og utdanning innenfor fiskeernæring. Irske Wayne Murphy ser mennesket og lag, og har ansvar for lagbygging. Georg Baunach er poteten som gjør alt, men som har skaffet seg innsikt og kontakter verden over.
Hvis man er dypt nok inne i industrien til å gå på messer og konferanser, kan man ikke ha unngått å se de svarte og oransje skjortene deres minglende i gangene, strategisk, engasjert og visjonært.
Kontaktnettverket de har opparbeidet seg har båret frukter.
Bergen Teknologioverføring (BTO) og NCE Seafood Innovation Cluster er partnere, og nå har de fått flere storfisker med på laget.
Cargill, verdens største fôrprodusent, har sluttet seg til Hatch, og den nederlandske risikokapitalisten Aqua-Spark har inngått partnerskap med selskapet.
Vekstprogram også i Stavanger
Manolin søker å samle all data som trengs for å drive på i havbruksnæringen, og planen er at det skal kunne brukes etter en oppdretters behov, uansett om det er østers eller regnbueørret. De har fått opp en nettside med slagordet «Se, kjenn og forstå farmen din».
Lenger sør, i Stavanger, vil det også være folk som sperrer opp øynene hvis man nevner buzzordene klynge, digitalisering og innovasjon.
Nylig startet vekstprogrammet Ocean of Opportunites opp, ledet av Greater Stavanger, Blue Planet og Validé. De har store selskaper som Akva Group, Skretting, Egersund Net med flere med seg på laget.
Bakgrunnen for vekstprogrammet var å respondere på det initiativtakerne følte var en voksende interesse for havbruksnæringen, i kjølvannet av oljekrisen.
– Teknologibedrifter som har vært tungt rettet inn mot andre næringer, spesielt olje- og gassnæringen hadde ledig kapasitet. Sammen med at gründere kom med ny teknologi og nye tjenester, var det en stor interesse rundt havbruksnæringen, sier prosjektleder Andreas Heskestad fra Greater Stavanger.
Programmet innebærer ikke rene penger som utbetales, men at selskaper innlemmes i klynger og får tilgang på investorpenger.
– Oppstartsselskaper mangler ofte tilgang til kundene, og de er avhengige av å komme til nødvendig kapital. Vi har fått med oss havbruksrelaterte selskaper i Rogaland, som legger til rette for å åpne den tilgangen, sier Heskestad.
Stavanger kommune har gått inn med 600 000 kroner, og ulikt Hatch tar ikke Ocean of Opportunities en andel i selskapet.
Programmet er gratis for bedriftene, og søknadsfristen er 8. april. Opptil 15 selskaper inviteres til første samling, og gjennom presentasjon og workshops skal programpartnere bestemme hvilke selskaper som blir tatt opp i programmet, som varer i seks måneder. Maks åtte selskaper får være med videre.
Ocean of Opportunites ser etter skalerbare selskaper (scale-ups). Ny teknologi og nye ideer har seilt opp, og havbruksnæringen har nytt godt av at folk i regionen har sett etter andre muligheter når det har skortet på pengene i petroleumsnæringen.
– Flinke selskap ser mot havbruksnæringen og kan løse en del av vekstutfordringene næringene har, spesielt når det kommer til lus. Samtidig har utviklingstillalteser skapt en stor boom i innovasjonsfarten i næringen, sier Heskestad.
Utviklingstillatelsene han snakker om er Fiskeridirektoratets tiltak for å hanskes med det de selv kaller «miljø- og arealutfordringene» havbruksnæringen har. Mot at selskaper kommer med noe virkelig fremtidsrettet og innovativt, får de gratis konsesjoner. Syv av 104 prosjekter har blitt godkjent.
– Det er flere områder der næringen kan bli bedre. Innenfor digitalisering er det et stort potensial, innenfor landbaserte smoltanlegg kommer det mye, samt å drive oppdrett utaskjærs, sier Heskeland.
Økende investeringsvilje
I investeringsmiljøer er det et økende antall investorer med iver til å legge penger i nye, innovative selskaper innenfor havbruksnæringen. Med petroleumsnæringens nedtur, har en rekke initiativ derfra blitt rettet mot havbruk, spesielt innenfor de prosjektene som vil ha oppdrett offshore, forteller Hogne Tyssøy i Holbergfondene. Også teknologi innenfor havbruk ses på med stor interesse fra kapitalinnehavere.
Tyssøy forteller at sjømatnæringen nærmer seg 200 milliarder kroner i børsverdier på Oslo Børs, noe som har tiltrukket også internasjonal interesse.
– Du må ha en viss størrelse for å tiltrekke deg utenlandske investorer, og i havbruksnæringen har vi fått en del store dominante aktører som er børsnoterte, deriblant Marine Harvest, SalMar og Lerøy, sier Tyssøy.
Samtidig legger han til at om lag halvparten av havbruksnæringen er på børs, med den resterende halvparten i privat eie.
For mindre selskaper ser han en investeringsfond og risikokapitalister posisjonere seg og følge med på det som skjer. Det er derimot ikke en enkel øvelse for kapitalinnehavere å finne ut hva som lønner seg i mylderet av nye ideer og bedre løsninger.
– Tidligfaseselskaper har en veldig høy risiko. Teknologien skal verifiseres og kvalitetssikres, og innovasjonene skal ta seg inn i markedet og bli lønnsomme produkter. Det er ofte krevende for mange av selskapene, og det er bra at man har offentlige støtteordninger som gjerne kombineres med privat risikokapital i den krevende fasen.
Knappenålshullet
Tilbake på Blom fiskeoppdrett går de to amerikanerne i Manolin velvillig og hører på Bloms visningsansvarlige snakke om smolt, næringsopptak, trengsel, fargetilsetning, fôrinnhold, brønnbåter, rømming og lus.
– Det er bra at vi fikk denne grunnleggende innføringen, slik at vi forstår mer hvordan den norske næringen er regulert, sier Chen.
Selskapet er fortsatt i en tidlig fase, og Hatch med partnere søker å tilby kvalitetssikringen de trenger.
Det er ikke akkurat en enkel jobb å identifisere, guide og realisere tidligfaseselskper, men Hatch har hårete mål.
– Vi ser etter selskaper som kan bli verdt flere hundre millioner euro, sier Georg Baunach.
– De fleste kommer nok ikke til å bestå om få år.