Administrerende direktør ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norunn S. Myklebust, svarer i denne artikkelen på kritikken fra Ernst Malmin.
Ernst Malmin, leder i FOLL Lutsivassdraget, skriver i iLaks den 15. januar en meningsytring om NINA og lakseforskningen. Artikkelen inneholder mange feil, og en del av kritikken er direkte usaklig.
Malmin sammenligner NINA og våre ansettelsesvilkår med eiendomsmeglere, og framstiller vår måte å skaffe forskningsmidler på som nærmest lyssky virksomhet. Eiendomsmeglere må følge lover og regler for sin bransje, og forskningen må følge lover og etiske retningslinjer for vitenskapelig arbeid. Svikter meglere eller forskere her, så vil de få korte karrierer i sine yrker. Malmin angriper også at forskerne må skaffe prosjekter og forskningsmidler for å beholde jobben. NINA er en uavhengig stiftelse, og vi leverer oppdragsforskning til både offentlig og privat sektor, slik som SINTEF og andre lignende institutter. Store deler av instituttsektoren i Norge er stiftelser og aksjeselskaper, og forskerne som jobber her må selge sin kompetanse og prosjekter i markedet. Slik er norsk forskning rigget, og dette er ikke noe NINA har funnet på.
Malmin angriper også lønnspolitikken til NINA, og mer enn antyder at forskerne masseproduserer vitenskapelige artikler for å stige i gradene. NINAs lønnssystem bygger både på vitenskapelig publisering og annen NINA-relevant aktivitet. Evne til å skaffe prosjekter, å samarbeide internt og eksternt, å bygge gode team, formidle forskningsresultater til myndigheter, næring og allmennhet, og å veilede unge forskere og studenter er faktorer som i tillegg er avgjørende for karriereutviklingen.
Vitenskapelig publisering er grunnleggende for å kvalitetssikre metoder og resultater. Dette er særlig viktig i fagfelter som laks og rovvilt, hvor det er til dels store interessekonflikter i samfunnet. Vitenskapelige artikler gjennomgår en kvalitetssikring via internasjonal refereebehandling. Malmin bommer når han beskriver det som «kameratvurdering» ved at kvalitetssikringen skjer av norske forskere. Det er ikke riktig. Kvalitetssikringen skjer i det internasjonale forskningsmiljøet og oftest av utenlandske forskere, som må skrive under på at de er habile både overfor forfatterne og overfor eventuelle næringsinteresser.
Anslaget i Malmins artikkel retter seg mot NINAs forskningsstasjon på Ims i Sandnes kommune i Rogaland. Her har NINA en forskningsstasjon for laksefisk som vi fikk med som grunnkapital fra staten i 1988 da vi ble utskilt fra Direktoratet for naturforvaltning. I tilknytning til stasjonen ligger elva Imsa i Lutsivassdraget, og i denne elva har NINA tillatelser til å gjøre forsøk med fisk i naturen. Imsa ble ekspropriert til lakseforskning av Stortinget i 1973. Forskningsresultatene derfra har bidratt til økt forståelse av laksens liv og utvikling, og resultatene av denne forskningen inngår i kunnskapsbasen som benyttes i vurderinger av tilstand, trusler og tiltak i lakseelver i Norge og internasjonalt. Forskningen i NINA har flere ganger vært evaluert av internasjonale ekspertpanel. I en internasjonal evaluering av norsk biologisk forskning som Norges forskningsråd gjennomførte i 2011, heter det at «NINA is an outstanding institution» og at forskningen på laksefisk er «world class».
