Det er oppsiktsvekkende når Morgenbladet går langt i å beskylde forskningen på havbruk i Norge for tilstander som til syvende og sist har mye til felles med korrupsjon. Det skriver forskningssjef Tonje C. Osmundsen ved NTNU Samfunnsforskning i dette leserinnlegget.
I artikkelen «Millionene som bygger sjømatnasjonen» blir en rekke navngitte personer som er involvert i næringslivsfinansiert forskning mistenkeliggjort i det jeg oppfatter som en konspiratorisk stil.
Lakseproduksjon har både negative og positive konsekvenser. Det er to tanker det er tvingende nødvendig å ha i hodet samtidig. Norge er verdens største lakseprodusent, med 1.3 millioner tonn i årlig produksjon. Det er en enorm suksesshistorie. Oppdrett er effektiv matproduksjon. Det trengs 1,2 kg fôr for å produsere 1 kg laks, mens tilsvarende tall for henholdsvis kylling, gris og okse er 2, 3 og 8 kg. Lakseproduksjon fører også til mindre klimagassutslipp enn kjøttproduksjon – for hvert kilo laks er utslippet rett under en kilo CO2 ekvivalenter – mens det per kilo storfe er 30 kg. Vi må samtidig ikke lukke øynene for at fisken til tider blir dårlig behandlet, og at havbruk har miljøkonsekvenser.
Det er naturlig at enkeltpersoners raskt voksende formuer får folk til å være kritiske til fordelingsnøkkelen for dyrking på vår felles allmenning, nemlig havet. Kanskje er det også dette som har sporet journalistene Simen Sætre og Kjetil Østli til å skrive en sterk kritisk artikkelserie om norsk havbruk og forskningen på denne. Morgenbladet stiller noen betimelige spørsmål om vilkårene for den kritiske forskningen. Det skal de ha ros for. I ethvert samarbeid med næring og industri må forskningsinstitusjoner være seg bevisst sitt ansvar som kunnskapsprodusenter i et landskap med interessemotsetninger. Dette gjelder i havbruksforskning like så mye som i andre sektorer.
Det ser imidlertid ut til at journalistene overser det faktum at det er solide fagmiljø som oppfyller forskningsetiske standarder som forsker på havbruk. De publiserer i anerkjente tidsskrifter med fagfellevurdering, og de gjør grundig forskning, også når denne blir sett på som nyttig for å forbedre lakseproduksjon. Ifølge årets Global Ocean Science Report er vi det landet med høyest andel havforskere pr innbygger i hele verden. Norske havforskere skrev nesten 10 000 artikler i tidsrommet 2010-2014, som ble sitert i over 75 000 andre artikler.
Norges Forskningsråd bruker årlig 850 millioner kroner på havrelatert forskning. Dette er uavhengig forskning som kan og skal stille kritiske spørsmål. Jeg hadde gjerne sett at det ble utlyst midler til enda flere uavhengige forskningsprosjekter. God tilgang på finansiering gir bedre forskning, det er en kjent sak, og noe alle kan enes om. Uenighetene dukker opp når vi nærmer oss den andre delen av norsk havbruksforskning.
Næringen har nemlig et eget forskningsfond, FHF. Det er 100% finansiert av sjømatnæringen, og pengene er ikke en del av statsbudsjettet. Når Morgenbladet kaller fondet et statlig fond gir de ett feilaktig inntrykk av at disse pengene er mine og dine. Fiskeri- og Næringsdepartementet har foreslått at fondet endres til et statlig aksjeselskap, nettopp fordi fondet skal ha faglig autonomi. Det skal fortsette å ha som formål å fremme forskning som gir merverdi for havbruk og fiskeri. Som aksjeselskap vil fondet ha en mer avklart relasjon til staten, og vil kunne videreføre sitt formål og virkeområde. I et fond finansiert av næringen selv har næringen selvsagt stor innflytelse på hva som anses som nyttig forskning. Det ligger i sakens natur og er ingen hemmelighet, selv om det blir framstilt som en avsløring i Morgenbladet.
Forskningen finansiert av FHF er en åpen, felles kunnskapsbase som gjør at alle havbruksbedrifter i Norge har mulighet til å være oppdatert på det siste av forskning. Dette er en viktig årsak til at Norge er globalt ledende på lakseproduksjon.
Fordi Norge er verdens største lakseprodusent, spiller teknologi og kunnskap som utvikles her en avgjørende rolle for utvikling av havbruksbaserte næringer globalt. Det er derfor svært viktig å forske på det som gjør norske havbruksbedrifter i stand til å sikre en mest mulig forsvarlig og effektiv utnyttelse av naturressursene. Dette er kunnskap som gjør lakseproduksjonen i Norge stadig bedre og mer skånsom, og som kan komme andre oppdrettsnasjoner til nytte.
Norges forskningsråd har økt sine bevilgninger til havbruksrelatert forskning jevnt de siste ti årene. Det er en flott utvikling som vil bidra til å forbedre oppdrett av laks og andre arter. Oppdrett som virksomhet er både komplisert og ung. Når man løser ett problem, dukker det gjerne opp to nye. Det er fortsatt mange kunnskapshull å fylle, og det blir ikke lettere av at det dreier seg om biologisk produksjon hvor både laks og miljø endrer seg og tilpasser seg til endrede betingelser. De forskningsetiske vurderingene knyttet til forskning på lakseoppdrett handler både om at dette er viktig matproduksjon i Norge og globalt, og at det er en komplisert produksjon som har innvirkning på det miljøet den foregår i.
Det er viktig å øke forskningen på oppdrett, både den naturfaglige og den samfunnsfaglige. I ett samfunnsfaglig perspektiv er det viktig å se på hvordan statlige og forvaltningsmessige rammer regulerer næringen. NTNU Samfunnsforskning leder an her, og ønsker å bidra til en kunnskapsbasert og balansert debatt om havbruksnæringen, dens utfordringer og muligheter. Havbruksprogrammet i Norges Forskningsråd er den viktigste bidragsyteren til kritisk forskning på havbruk, og finansierer det meste av vår forskning på havbruk. Vi ønsker kritiske røster velkomne, men oppfordrer til at vi holder oss for gode til å insinuere at meningsmotstandere er korrupte.
