Dette spørsmålet er et retorisk spørsmål som selv den hellig skrift sier lite om, men at han ble kastet ut, det er uomtvistelig.
Norsk oppdrettsnæring har vært i Paradis nå en god stund. Det er bra, fordi vi vet med sikkerhet at det ikke er en fast bopel. At vanskeligere tider vil komme, er ganske sikkert. Det har historien vist.
Næringen er også igjen utsatt for mange som vil stikke hånden ned i honningskrukka. Sist ut er alle som skal skattlegge næringen med avgifter. Der er jo penger å hente, og våre politikere er mer enn villig til å ta sin del. Hvor penger skal hentes, må de kreves inn og det snarest mulig.
Skal ikke bruke tid på rettferdigheten i en slik skattlegging, eller omfanget av den, det har andre gjort før meg, men først vil jeg kommentere at noen mener at siden næringen har blitt instruert til å redusere sin selvpålagte profilering av laksen gjennom eksportavgiften, så må de da kunne tåle at andre skal kunne få del i denne reduserte utgiften.
Jeg mener at reduserte inntekter til egenprofilering av vårt eminente produkt, må gjøres når vi har råd til det, eller rettere sagt når vi ikke har råd til denne avgiften. Om og når vanskeligere tider kommer, ja, da vil vi igjen ha behov for å profilere oss sterkt ute i alle markeder. Da kan byrdene være tunge nok, og vi vil slite med å holde vår posisjon. Det er lite lurt å installere brannvarsler når huset brenner. De skal kjøpes inn når vi har råd, slik at mulig brann slukkes i tide.
Derfor er ikke begrunnelsen med å ta deler av redusert eksportavgift til mulig skatteinntekt bra. Dette trenger næringen selv. Vi har ikke for vane å springe etter hjelp når problemene melder seg.
Hvordan skal dette innkreves?
De sies som en avgift på eksportert hel fisk. Altså via eksportselskapene.
Her melder det seg en rekke spørsmål.
Først. Kun på eksportert hel fisk.
De som sier at oppdretterne bør betale for benyttet areal i sin produksjon, hvordan forklarer man at fisk omsatt på innland, eller den som bearbeides, ikke bruker beskattbare arealer i fjorder og på kysten. Denne fisken svømmer vel også i samme mærene. Om tanken er å hindre beskatning på innlandsomsetning og verne om norsk bearbeiding, så er det tilsynelatende bra, men blodig urettferdig for alle de kundene ute i verden som er våre største støttespillere.
Deretter; om de lokale kommunene som har oppdrett i sine kystområder, hvordan skal de få tilbake sin andel av skatten. Vi som jobber daglig i bransjen, vet at sjelden er en og samme bil fra en lokalitet fra en kommune. Salget av fisken og dertil beregnet avgift kan være fra mange forskjellige lokaliteter, og det vil kreve et betydelig merarbeid for å kunne holde dette adskilt. Vi kan ikke bruke pakkenummeret som en mal. Her kan fisken være fra mange forskjellige lokaliteter i forskjellige kommuner og fylker. Skal avgiften dertil være prosentuell per kilo, så blir jo dette enda et problem. Prisen på fisken varierer både i størrelse, kvalitet og sluttmarked. Er den kronebasert, da vil fisk av liten størrelse, som kanskje har svømt på aktuell lokalitet i kortere tid, betale forholdsvis mer enn den fisken som har vært i sjøen langt over ett år. Både fordeling av skatten samt rettferdigheten på skatten er meget vanskelig.
Eksportørene skal kreves.
Vi har alle våre kostnader. Fisk, transport, toll avgifter etc etc. I et anstrengt marked hvor konkurransen kan være stor, må vi inn imellom bite i det «sure eplet». Da er ekstra kostnader tunge. Avtalen om pris med oppdretter ligger fast, og den kan ikke omstøtes. Da kan det lett bli til at eksportøren betaler skatten. Amatørmessig og dumt vil noen si, men la gå, sånn kan krigen arte seg. At det også skjer med avgift til markedsføring, så kommer dog denne som en mulig hjelp til selvhjelp frem i tid. Her er det kun snakk om skatt som nok de færreste i næringen vil få ta del i.
Vi er nå i Paradis, men at mange vil ha oss ut derfra er det liten tvil om.
