For 10 000 år siden gikk vi fra å jakte ville dyr til å drive jordbruk – altså oppdrett av sauer, kyr og høns. Med havbruk er vi nå i ferd med å gjøre det samme teknologiske kvantespranget i sjøen. Omtrent 50 prosent av verdens fisk er i dag oppdrettet, og mer skal det bli. Selv om 70 prosent av klodens overflate er vann, kommer bare 2 prosent av verdens mat fra havet. Det er latterlig lite, for fisk er blant de mest klimavennlige og ressurseffektive proteinene vi kan spise. Sild og makrell kan ha like lave klimautslipp som mange grønnsaker. En norsk oppdrettslaks kan gi opptil 7 ganger lavere klimaavtrykk enn rødt kjøtt. I tillegg bruker ikke fisk opp verdens knapphetsressurser som ferskvann og dyrkbar mark. Det globale sjømatkonsumet må derfor øke betydelig når vi om noen tiår bikker 10 milliarder mennesker her på planeten.
For å hindre at vi utrydder fisken i havet må denne økningen i stor grad komme fra oppdrettsfisk. Derfor mener FNs organisasjon for ernæring og landbruk at bærekraftig havbruk er viktig for verdens matsikkerhet i fremover.
Dette er gode nyheter for havbruksstormakten Norge. Daglig serveres det 35 millioner måltider norsk fisk rundt i verden. Ikke bare gir norsk laks klimavennlige middager til en økende global middelklasse. Eksport av norsk havbruksteknologi, kompetanse og forvaltning kan brukes til oppdrett av helt andre fiskearter i andre verdensdeler. Det vil gi billige og sunne proteiner til fattige mennesker og arbeidsplasser til Norge. Så hvorfor forbinder mange nordmenn oppdrett kun med miljøforurensning og rike laksebaroner?
Havbruksnæringen får bruke allmenningen når de produserer norsk laks. Fjordene som laksen vokser seg stor i tilhører hele det norske folk. Alle næringsaktører som får bruke allmenningen trenger licence to operate fra resten av samfunnet. Det får laksebedriftene når alle vi andre fjordeiere har tillit til at produksjonen deres tar hensyn til dyrevelferd og miljø. Nå dør 20% av fisken mens den står i merdene. I tillegg må vi få nok tilbake for å godta at fjordene lånes ut til lakseproduksjon.
Tillit er ikke gratis. Det er noe selskap og næringer må gjøre seg fortjent til. Laksenæringen kan få tillit fra samfunnet ved å være åpen og ærlig om miljøutfordringene den har, jobbe knallhardt for å løse dem og tørre å bli målt på forbedringen. La oss se dere i kortene, og vis oss at dere er seriøse aktører som ikke har grums å skjule! Å dukke unna telefoner fra journalister eller å snakke med resten av samfunnet gjennom advokater er feil medisin. Det bare forsterker mistilliten. Tillit er hard valuta som over tid kan byttes i nye konsesjoner.
Samfunnet vil også ha noe tilbake for å akseptere at oppdretterne får bruke fjordene til lakseproduksjon. Arbeidsplasser og livsgrunnlag i distriktene er en god start. Men vi vanlige samfunnsborgere bør også få ta del i profittfesten som pågår blant lakseaksjonærene. En form for ressursrente eller arealavgift vil gi bransjen både økt legitimitet og bedre rammevilkår.
Delta i diskusjonen i vårt frokostmøte om laksenæringen og samfunnet tirsdag 21. mars kl 08.00 i laksehovedstaden Bergen! Denne invitasjonen går også til min yngste bror, Niels Christian Geelmuyden.
Hold fast og hold ut!
