Tidligere sportsredaktør i Adresseavisen og fotballtrener Otto Ulseth ga like før jul ut «Glad laks – Historien om SalMar«. Tittelen avdekker at dette er en bok uten ambisjoner om en balansert eller spesielt kritisk fremstilling av selskapet. Den lettleste boken er krydret med anekdoter, men sparsomt med tunge nyheter eller avsløringer.
Historien om SalMar er i vesentlig grad historien om dets gründer Gustav Witzøe, og disposisjonen ligner da også Witzøes egen fremstilling av SalMar-eventyret.
Boken oppgir ikke sine kilder, og det fremgår heller ikke om den er godkjent eller skrevet i samarbeid med SalMar. Om den ikke er autorisert, så etterlater den seg uansett et inntrykk av tette bånd til Nordskaget.
For Ulseth har kilder godt posisjonert i SalMars toppledelse. Han er nær disse kildene. For nær, skal det vise seg.
Veksthistorie
For de av oss som kjenner SalMars historie, i grove trekk, er det en udramatisk veksthistorie. Det er en beretning om nær knirkefri, hurtig og stødig vekst – til astronomiske høyder. Det er kun John Fredriksen som har tjent mer penger på laks enn nettopp Gustav Witzøe. Med det bakteppet var det spennende å se hvordan den erfarne skribenten ville skape en nerve og engasjement.
Men det har Ulseth klart.
Boken utvikler seg til en pageturner etter en noe treg start. Den er underholdende og engasjerende, og har et driv til tross for en noe springende fremstilling og struktur. Ulseth er gammel sportsjournalist og låner ofte metaforer fra idretten. Det fungerer bra.
Ulseth trekker de lange linjene, helt fra Titran-tragedien i 1899, når han skal fortelle om frøyasamfunnet. Gustav Witzøe kommer fra en kjøpmannsfamilie. Her er mye om bestefaren Sigurd Witzøe, og dennes svigermor, men atskillig mindre om hans foreldre. Det er forsvinnende lite fra Witzøes barne- og ungdomstid utover karrieren som fotballspiller og yrkesvalget som bilmekaniker. Veien gikk fra bil, til plast og fisk, i den rekkefølgen.
Konkursbo
Witzøe så tidlig potensialet i laks. Han søkte konsesjon allerede i 1976, men fikk avslag. Dette skulle prege ham – inntil han endelig fikk sin konsesjon ved kjøpet av et konkursbo på Nordskaget i 1991.
SalMar suksessformel som kompromisløs kostnadsleder med solid finansiering og profesjonell ledelse, i et marked tidvis preget mangel på nettopp dette, drukner i lokalpatriotisme. Det er Frøya opp og i mente, noe SalMars mange ansatte fra Møre til Finnmark nok vil reagere på. Gründerens utrettelig arbeid og hjerte for Frøya gis brorparten av vekten når en skal forklare en forretningssuksess som er oppsiktsvekkende også i nasjonal målestokk. Rasjonelle og velkalkulerte strategiske valg, allerede på et tidlig stadie, er kanskje ikke like givende lesning i en gründerfortelling. Også bakteppet med svingende konjunkturer og lakseprisens gang kunne med fordel ha blitt gitt mer plass.
Han kommer skjevt ut. Ulseth fastslår at «det moderne lakseeventyret startet på Hitra». Startskuddet gikk ved Grøntvedt-brødrenes utsett av 5.000 smolt i juli 1970. Men dette utsettet skjedde drøye to år etter MOWIs utsett på Flogøy på Sotra. MOWI, seinere omdøpt til Hydro Seafood, skulle lenge dominere oppdrettsnæringen nasjonalt og internasjonalt.
Unyansert
Når han skriver videre at «Norsk fiskeoppdrett, som i denne sammenheng er omtrent det samme som norsk lakseoppdrett», er det heller ikke riktig. I 1971 ble det produsert nær fem ganger mer ørret enn laks. Først i 1977 passerte landets lakseproduksjon ørretproduksjonen.
Rivaliseringen med Helge Gåsø fungerer godt, og gir en viss spenning, men historien skjemmes dessverre av mange tildels grove feil. Ulseth skriver blant annet at torskefiskerne i Lofoten fisker fra moderne ringnotsnurpere. Han omtaler «Royal Norwegian Salmon» og «Norwegian Royal Salmon» om det ikke ukjente og børsnoterte foretaket Norway Royal Salmon.
Han skriver også at Helge Gåsøs Midnor var eid av rederfamilien Wilhelmsen. Når han påstår at dersom SalMar hadde fått kjøpt 20.000 tonneren Midnor, ville selskapet idag konkurrert med Marine Harvest om å være verdens største oppdrettselskap, viser Ulseth at det er langt fra næringslivsredaksjonen til sportsredaksjonen i Adresseavisen.
Lokalt
Det som kunne vært et mulig dramatisk tema å utdype, den ravnsvarte industrikrisen i 2002-2003, oppsummeres av Leif Inge Nordhammer som «en stående telling», og gjøres kjapt unna, på en halv side i boken, mens kampen om lokaliteter i Froan gis et eget kapittel.
«I 2003 falt prisene til 16-17 kroner kiloet, en fjerdedel av det de hadde vært», leser vi. Laksepriser høyt oppe på 60-tallet måtte en imidlertid tilbake til slutten av 80-tallet for å finne – før SalMar var påtenkt.
Videre fastslår forfatteren, på sviktende grunnlag, at SalMar Nord er Nord-Norges største oppdrettselskap. Ulseth ser oppdrettsnæringen fra kildenes plass på Kverva og Nordskaget. Det forblir svært lokalt, lite nasjonalt eller internasjonalt. SalMars plass i norsk oppdrettsnæring fanges ikke, og spranget fra oppstartsbedrift til strømlinjeformet 29 milliarders konsern burde vært grundigere forklart. Børsnoteringen i 2007 gis voldsom tyngde, selv om den mer var et middel til vekst enn et mål i seg selv.
Her er hyppige gjentakelser, herunder «16 arbeidsdøktige mainna» og «guttungen fra BEWI», som burde vært redusert av forlagets redaktører. Avslutningskapittelet med de ti lederprinsippene, fra en ledersamling i Åre, og SalMars postulater er også eksempler på passasjer som forlaget burde strøket.
Mangler og unøyaktigheter til tross, gründerfortellingen om SalMars 26 årige historie er uansett verdt å lese, ikke minst for et publikum utenfor oppdrettsnæringen.
