Våken Kunna-ungdom lover bra

Meninger
751

En klasse ved Guri Kunna videregående skole på Frøya har ved flere anledninger stilt gode spørsmål med vinkling, billedbruk og misvisende faktaopplysninger i NRK’s dokumentar «Lakseeventyret». Det lover bra.

Jeg har fulgt næringen tett i 20 år og har sett et 2-siffret antall forskjellige dokumentarprogrammer om næringen. Tematikken har, med små variasjoner, vært den samme (oppdrettslaks er usunn/farlig/giftig, oppdrett utrydder villaksen, oppdretterne utrydder bestandene av villfisk i verdenshavene etc). Med ett unntak, har alle programmene hatt en ensidig negativ vinkling og de har skapt frustrasjon i næringen.

Jeg har også til sammen 20 års erfaring fra teaterbransjen, 5 år som direktør og resten som styreleder, så jeg vet litt om drama som fag. Min konklusjon er klar. Frustrasjonen kommer av at de fleste dokumentarprogrammene deltar i feil klasse. Pressen selv fremstiller dette som fakta-program, (de konkurrerer om SKUP-pris og Gullruter for beste fakta-program) og folk flest tror det er fakta-program. Realiteten er nok mer den at de fleste dokumentarprogrammene hører hjemme i drama-klassen. Slik sett er teaterfaget et ærligere yrke. I teatret skapes illusjon og man prøver ikke å fremstå som man gjør noe annet.

Som i teatret, er story-line/vinklingen som oftest bestemt på forhånd, jobben er å gjøre historien fengende med best mulig regi og dramatiske effekter. I teatret strykes i tekst, i dokumentarprogrammer strykes det i timevis med billedmateriale og intervjuer som ikke passer inn. I teatret blir skuespillernes egne meninger eliminert ved at de pent må følge teksten de har fått utlevert. I dokumentarsjangeren er det litt vanskeligere, der må man ha nok intervjumateriale å plukke i til å få det til å passe inn i vinklingen temmelig uavhengig av hva intervju-objektene egentlig mener og står for. Og om det ikke blir spennende nok, er kryssklipping en velbrukt metode.  Det er derfor garvede mediefolk råder til aldri å la seg intervjue til et dokumentarprogram, men husk å tilby at du gjerne gir intervju på direkte TV fordi du der ikke kan redigeres til det ugjenkjennelige.  Hvis man helt avslår å bli intervjuet må man regne med å bli brukt som dramatisk effekt. (Den skyldige nekter å uttale seg.)

Sammenlignet med mange tidligere dokumentarer på samme tematikk, var «Lakseeventyret» en mild versjon i virkemiddelbruk. Dramaturgisk lå den nærmere bygdesladderens effektbruk hvor en med bilder og enkeltutsagn lot det henge igjen en tvil i luften. En tvil om at forskerne er kjøpt og betalt og derfor ikke troverdige, en tvil om at laksen er full av gift og derfor farlig etc etc.

Våre lovende elever på Kunna Videregående forventer nok at når man i et fakta-program filmer en ørret i elv med lus, så finner man en representativ ørret, eller om man får en villaks i stedet for en oppdrettslaks når man filmer i elv så forblir det en villaks, eller dersom man filmer et oppdrettsanlegg under vann, så filmer man et representativt anlegg. Det kan godt hende at oppdrettsanlegget det ble filmet under var tilfeldig valgt, slik NRK sier. Det kan sågar hende at det var så tilfeldig at det ikke engang var i Norge. Det representative og de faktiske forhold er rett og slett ikke opprørende nok til å skape ønsket debatt og oppmerksomhet. Det er derfor dokumentarprogrammer om ting vi ikke vet noe om virker så mye bedre enn programmer som omhandler noe vi kan.

Mye tyder på at disse gjentagende og rimelig ensidige laksedokumentarene har liten negativ betydning for næringen. Et viktigere spørsmål er om det det ødelegger for medienes troverdighet over tid.  Pressen er vår 4. statsmakt og de har fått tildelt klare privilegier og en meget viktig rolle i vårt demokrati for å være på vakt mot maktmisbruk, fusk og fanteri.

Ett forebyggende tiltak ville være å reservere dokumentarsjangeren til virkelige avsløringer og la majoriteten av dokumentarprogrammene starte i dramaklassen der de hører hjemme. Et annet ville være å produsere dokumentaren om maktmisbruk, fusk og fanteri i dokumentarsjangeren. Den dokumentaren har større potensiale for samfunnsdebatt enn et 10-tall laksedokumentarer.