Fram til 2013 trodde jeg på forskningen til HI, NINA og flere. De påstod at oppdrettsnæringa var årsaken til villaksens problemer. Som grunneier i ei lakseelv i Hardangerfjorden syntes jeg dette forklarte det vi opplevde. Så utviklet det seg en nagende mistanke om at det var noe feil med dette. Jeg oppdaget blant annet at i naboelva, som ikke var regnet som ei lakseelv, etablerte det seg spontant en livskraftig villaksstamme etter at kalking ble startet opp. Foreldrene til den nye stammen må ha vært rømt oppdrettslaks og streifere fra andre elver.
Hvordan kunne dette forklares ut fra teorien om genetisk unike ressurser i hver elv? Hvis lusa utryddet villaks og sjøaure i Hardangerfjorden, hvorfor gjorde den det ikke i denne elva?
Det viste seg altså at jeg var ført bak lyset av agendaforskning.
Oppdrettsnæringa forholdt seg taus. Var ikke oppdretterne interessert i å bli frifunnet fra anklagene? Jeg snakket med oppdretterne i fjorden. De fortalte at de ikke turte å gå ut mot forskerne, men de var overbevist om at forskerne tok feil. Kanskje burde de begynne å ta igjen? Det endte til slutt opp med at jeg ble ansatt i et oppdrettsselskap.
På denne tiden kom en ny stemme på banen. Jan Arve Gjøvik hadde pensjonert seg, og oppstod som en fri og uavhengig stemme. Han har siden produsert mange analyser som bekrefter at de gjengse oppfatningene om lus og rømt laks er feil. Forskningsmiljøene prøver å tie kritikken i hjel. Hva er dette for noe, tenkte jeg. Handler ikke forskning om intellektuell nysgjerrighet og redelighet? Hvorfor tar ikke forskerne dette på alvor? Kan det virkelig være slik at de er redde for at pengestrømmen til de etablerte langsiktige prosjektene skal tørke opp hvis de innrømmer at de må se på saken med friske øyne?
Misund undervurderer skadevirkning av kritikken. Vi finner ikke trøst i at oppdrettsnæringa har reist seg mange ganger før. Det er først de siste årene våre motstandere har blitt oppdrettshatere, som sprer feilaktig informasjon viralt ved hjelp av sosiale medier. I Hitrasykens dager var folk flest bekymret for om oppdretterne kom til å greie seg over kneika. Nå håper mange at vi ikke skal komme oss over kneika, for det vil tvinge fram redusert produksjon, lukka anlegg og landbasert oppdrett. De tøffeste kritikerne av næringa vet at de tar feil, og da må næringa spørre seg selv hvem det er som ønsker å påføre den større driftsutgifter?
Oppdrettsnæringa har valget mellom to strategier i sitt omdømmearbeid. Den ene går ut på å sitte rolig i båten, vente til stormen går over, og drive sitt daglige arbeid i stillhet for å forbedre sin virksomhet. Tanken er at man til slutt kommer ut på topp. Dette er de børsnoterte selskapenes foretrukne metode. Investorer liker ikke bråk. De mindre oppdretterne sitter også stille, men det er fordi de er redde for represalier fra offentlige reguleringsmyndigheter.
Den andre strategien er å drive aktiv påvirkning av opinionen, ved å fortelle positive historier (Laks er viktig for Norge), og ikke minst ved å tilbakevise feilinformasjon. Næringa er ganske god på mattrygghet, for her har oppdretterne fått dugnadshjelp fra NIFES. Det er vanskelig å se for seg at oppdrettsnæringa selv kan ta dette ansvaret, dersom NIFES skulle slutte med folkeopplysning.
Ellers er det et paradoks at NIFES får juling i mediene hver gang de forsvarer oppdrettsnæringa, mens HI, NINA og desslike aldri får kritiske spørsmål når de legger fram feilaktige spådommer om villaksens snarlige undergang.
Misund glemmer dessuten et perspektiv. Det er mange som jobber på grasrota i denne næringa. De bor på steder med sitt eget Gatas Parlament. Der kryssforhøres de og blir «steinet» av næringas kritikere. De har ikke blitt skolert av sine arbeidsgivere til å ta igjen. Det er langt fra styrerommene som bekymrer seg for aksjonærenes reaksjoner, til røkterne på merdkanten som skal i konfirmasjon til Ole. Der får de høre hvilke miljøsvin de er.
En arbeidsgruppe nedsatt av FHF har nylig lagt fram en rapport som hevder at metodene som benyttes til å beregne mengden oppdrettslaks i elvene gir sterkt overdrevne tall. Videre peker den på det opplagte i at dokumentasjon av krysninger mellom oppdrettslaks og villaks ikke er ensbetydende med dokumentasjon av skade.
Det er dokumentert at næringens «kloakkutslipp» ikke har negative effekter for fjord- og kystøkologien. Vi snakker om utslipp av organisk materiale som slett ikke er naturfremmed, men som naturen bryter ned til næring for dyrelivet i sjøen.
Næringa har mange gode historier å fortelle, men disse historiene fortelles i lukkete rom. Indre lutring er vel og bra, men det forbedrer ikke omdømmet. Vi må ut av garderoben, og fram på banen. Det er ikke sant at lakselusa dreper villaksen. Det er ikke sant at elvene er fulle av rømt oppdrettslaks som ødelegger villaksens genetikk. Det er ikke sant at fjordene pumpes fulle av dritt. Selv Brennpunkt skjønte dette da journalisten hevdet at NSL hadde «ført bevis for at næringa ikke påvirket ville laksebestander». Våkne opp folkens!!
Det virker som om Misund tror påstandene er sanne. I tilfelle er det en logisk slutning at det gjelder å holde kjeft, og vente på at neste nyhetsoppslag skal flytte oppmerksomheten vekk. Men påstandene om lus og genetisk forurensning kan tilbakevises med god empiri og solid faglighet. Gjøvik sine artikler peker gang på gang på paradokser som smittemodellene ikke kan forklare. Det betyr ikke bare at modellene er feil, men at næringa utsettes for en forvaltning som har påført den resistent lakselus og 5-10 milliarder i årlige ekstrautgifter.
Dessverre har næringen valgt å ikke framføre dette budskapet. Resultatet er at opinionen nå er fast overbevist om at næringen forurenser like mye som et stort europeisk land, og at villaks og sjøaure er dødsdømt. Omtrent halvparten av befolkningen i Norge vegrer seg for å spise oppdrettslaks, og begrunner dette med dårlig dyrevelferd skapt av usunne produksjonsmetoder og helserisiko forbundet med fremmedstoff i maten.
Det skulle bare mangle om ikke næringa skulle ta til motmæle, og ikke bare sitte passivt og se på at opinionen sementeres mot oppdrett. Næringa kan heller ikke innbille seg at arbeidet med å forhindre dette kan overlates til pensjonister og frivillig dugnadsinnsats.
Misund ser ut til å tro at det er en positiv fortelling at produksjonen har vokst 1000%. Det er en fortelling som fungerer i investorpresentasjoner. Kritikerne mener at det nettopp er «ukontrollert» vekst som er problemet. Han er redd for at kritikk av dårlig luseforskning oppfattes som tobakksindustriens kritikk av helseforskningen. Folk flest greier å skille mellom snørr og barter, og tror ikke som Misund at omdømmet blir bedre av nesegrus beundring av forskere. Det er ikke et uproduktivt sidespor å påpeke at en smittemodell ikke reproduserer virkeligheten.
Ellen Hambro, direktør i Miljødirektoratet, var gjest hos Ole Torp i NRK1 14. november. Der ble hun forhørt om Miljødirektoratets merkelige beslutning om å tillate gruvedeponi i Førdefjorden. Hambro forsvarte dette med at Miljødirektoratets rolle var å avveie negative miljøutgifter mot positive samfunnsmessige effekter. Dette perspektivet ser ikke ut til å gjelde for oppdrettsnæringen.
Våre kritikere får tak i ei glo, og så holder de varme i gloa ved å blåse og blåse. Det er på tide med brannslukking, og det er på tide å ta et oppgjør med usannhetene.
