Erik Sterud mener at «vitenskapsadelens selvutviklede kvalitetssikrings- og publiseringssystem (…) er gull verdt for samfunnet». Det er helt korrekt at fagfellevurdering etter strenge regler for vitenskapelig arbeid har bragt verden framover. Men fagfellevurdering har også en disiplinerende rolle, særlig i små forskningsmiljø, slik som internasjonal villaksforskning. De som er enige med de toneangivende forskerne og teoriene får penger og blir invitert med i prosjekter. De som er opposisjonelle får verken penger eller prestisje.
Jeg jobbet tidligere i oljeserviceselskapet Schlumberger, som også er et av verdens største forskningsmiljø. 3.000 forskere jobber der, med et mål om å løse problemer for selskapet og oljeindustrien. Fagfellevurderingen var knallhard, men det var ingen kultur for å publisere resultatene i såkalte anerkjente tidsskrift. Det hadde de ikke tid til. Pengene gikk ikke til folk som samlet prestisje, men til dem som løste problemer. Folk som driver forretningsvirksomhet kan ikke vente i måneder og år med å få resultatene publisert.
Oppdrettsnæringen har hatt mye drahjelp av kompetente forskere opp gjennom årene. Da Marit og Toralf Skretting i sin tid utviklet hønefôr til laksefôr, hadde de god hjelp av Kjell W. Jensen ved Den Vitenskapelige Avdeling ved Norges Landbrukshøyskole. Jeg vet ikke om noe av dette arbeidet ble publisert etter vitenskapsadelens reglement. Men de løste et problem, og tørrfôret ble en realitet. Lakseavl ble kjempet fram av Harald Skjervold, først og fremst som et prosjekt som trengte finansiering. De vitenskapelige publikasjonene kom mye senere. Tore Håstein fra Veterinærinstituttet ble oppdretternes viktigste hjelper i arbeidet for å bekjempe og forebygge fiskesykdommer. Publisering kom i andre rekke. De akademiske pionerene var praktisk anlagt, og mer opptatt av det som virket i praksis enn det som ga akademisk prestisje.
Sterud skriver at det har blitt en «folkesport å utfordre autoriteter». Sterud mener visst at enhver forsker er en autoritet. Noen forskere blir vel autoriteter, fordi de gjør seg fortjent. Andre blir liggende igjen på historiens skraphaug. Tiden vil vise om de akademiske aktivistene som har programfestet kamp mot lakseoppdrett kommer til himmelen eller helvetet. Vi bør rope Hosianna til dem som har hjulpet oppdrettsnæringen framover, ikke til dem som har sørget for at næringen har stått på stedet hvil i snart fem år. Myteprodusentene har sørget for 0-vekst, hjelperne for at problemer blir løst.
Sterud og andre bør venne seg til den nye tid. Nettet har blitt vår viktigste kilde til kunnskap, der blant annet fagfellevurderingen foregår med en hastighet som vil utrydde fjærpennvirksomheten som tidsskriftene driver med. Folkeopplysningen har nådd et nivå som gjør det mulig for vanlige mennesker å tørre å utfordre Steruds adel. Demokratiseringen av vår felles kunnskap er bra. De akademiske kunnskapsmonopolenes tid er forbi.
