Norge har en åpen økonomi og er særlig avhengig av den nære handelen med Europa. EØS-avtalen er grunnmuren i Norges forhold til EU. I en verden som er preget av mer usikkerhet rundt internasjonal handel, er EØS viktigere enn noensinne. I en tid med uro knyttet til Brexit, svekkelse av WTO-prosessen og store handelspakker som TTIP, er forutsigbarheten gjennom EØS desto viktigere.
Norsk velferd er bygd på internasjonal handel. Vi trenger mer enn de fleste land sterke internasjonale institusjoner og regler for handel for å sikre et velfungerende marked – ikke minst for våre eksportprodukter.
Vern om EØS-avtalen
Derfor må norske myndigheter nå verne om EØS-avtalen. Det betyr at vi må oppfylle våre forpliktelser til å ta inn nytt regelverk i avtalen. Hovedprinsippet er at det skal være like regler i det indre marked. Dette sikrer like konkurransevilkår for bedriftene, uavhengig av nasjonalitet. Det skal gå kortest mulig tid fra EU har vedtatt en ny bestemmelse til vi tar den inn i EØS-avtalen. Til gjengjeld gir EØS-avtalen oss en rett til å være med i EUs arbeid med å utforme bestemmelsene i de innledende delene av regelverksutvikling.
Det er kun i helt spesielle saker av stor nasjonal interesse at Norge bør benytte seg av retten til å reservere seg mot å ta inn nytt regelverk i EØS. Denne retten har vi aldri benyttet oss av. Regelverk for produksjon av økologisk mat er helt åpenbart ikke en slik sak. Tvert i mot har norske myndigheter ambisjoner om å øke den norske produksjonen av økologisk mat. Derfor burde Norge applaudere når EU i samarbeid med Norge har laget en forordning for økologisk matproduksjon som gjør at også norske økoprodukter kan sikres et eksportmarked i EU.
Norge er forpliktet
Fra norsk side gjorde man da også det i starten. I 1994 tok Norge selv initiativ til å inkludere EUs forordning om økologisk matproduksjon i EØS-avtalen. Dette gjør at vi er forpliktet til å ha det samme regelverk for økologisk matproduksjon som det EU har. Vi er altså ikke i en situasjon hvor vi kan «shoppe» mellom deler av kravene. Da EU i 2008 fornyet regelverket, krevde Norge allikevel tilpasninger i forordningen på landbrukssiden – selv om norske myndigheter var med på å utforme bestemmelsene i forkant.
I åtte år har Norge nå krevd tilpasninger på landbrukssiden. Kravene er knyttet til hvorvidt de norske produsentene av økologisk merket sau godt nok ivaretar kravet om at sauene ikke skal ha mer enn 50 prosent av inne-arealet med spaltegulv eller strekkmetall.
I den samme perioden har de norske produsentene av økologisk merket laks økt produksjonen, bygd marked og gjort også dette lakseproduktet til en eksportsuksess. Vi har nå en årlig produksjon på mer enn 16.000 tonn økologisk laks, og EU er det helt avgjørende markedet. Til sammenligning produserer vi 600 tonn med økologisk lam hvor Norge er det dominerende markedet.
Så lenge det aktuelle regelverket for økologisk produksjon og som gjelder alle typer animalske produkter, ikke blir formelt tatt inn som del av EØS-regelverket, har vi ikke felles krav til hva som er økologisk produksjon hverken for fisk aller noen andre dyr. Det er derfor vi nå opplever at EU-land innfører forbud mot at norske produkter skal merkes som økologisk. Det rammer all laks som av norske myndigheter (DEBIO) er godkjent som økologisk produkt og helt i samsvar med EUs regelverk på området.
Verdt striden?
Norske myndigheter har hatt åtte år på seg til å få på plass dette regelverket. Vi risikerer nå at dette blir en betent politisk sak mellom EU og Norge i en tid der det er viktig ikke å utfordre EØS-avtalen. I tillegg risikerer 16.000 tonn økologisk årlig produsert laks å bli utestengt fra EU som økologisk produkt. Regjeringen må sørge for å ordne opp i denne saken snarest mulig.
