Det var ved generasjonsskiftet, et stykke ut på sommeren, at det ble virkelig kritisk. Lageret av den eldste storlaksen var tømt, og neste generasjon var ikke stor nok for slakt. Det ga manko. Spotmarkedet kokte. Lakseprisen hadde steget med nesten 20 kroner fra sist sommer. Hvis den steg ytterligere nå ville det gi demand destruction.
I begynnelsen av juli 2006 nådde spotprisen for laks 45 kroner kiloet. For en næring preget av et halvt tiår med overskuddsfisk, lave priser og gjeldsforhandlinger ga den nye tid nye utfordringer: Demand destruction. Markedet tørker opp, dunster bort. Ut av løse luften.
Skrekk
Det er ti år siden nå. Men hver gang lakseprisene har bykset opp til nye toppnoteringer; i 2009, 2010, 2011, 2013, 2014, 2015 – og ikke minst i år – har pessimistene kommet på banen. «Hvis prisene stiger mer vil laksen tape markeder til kylling», «Kundene vil velge bort laksen» og «Se hva som skjedde i 2011».
2011 er selve skrekkåret. Da ble tre års prisfest ødelagt ved et prisfall på nær 60 prosent på et halvt år. Tilsynelatende ut av ingenting. Kundene ville ikke lengre betale overpris. Markedet sa nei.
Eller var det egentlig slik det hang sammen?
Sjokk
Det var ikke det. Årsaken til det enorme prisfallet i 2011 var ikke at markedet plutselig sluttet å kjøpe laks. Tvert om. Det ble tilført mer laks til markedet. Chile kom endelig på banen igjen etter tre år med ILA-preget sparebluss på slakteriene.
For historien viser at det ikke er redusert etterspørsel som senker prisene. Det er tilbudssjokk.
Hva så med demand destruction?
Eksklusiv
Når prisen går høyt nok, vil noen kjøpere falle av. Det er uansett ikke nok fisk til alle som ønsker det. Høy pris innebærer lavt utbud. Det er grunnleggende bedriftsøkonomi. På samme måte som høyt utbud betyr lave priser. Det er Adam Smiths lov om markedets usynlige hånd i praksis.
Sist jeg var i Moskva ble jeg fortalt at gourmetrestauranten på Grand Hyatt Hotel kun kjøpte tasmansk laks. Flybåren rundt halve jordkloden. Ikke fordi den var særlig bedre enn enn norsk eller skotsk, men fordi den var mer eksklusiv.
Luksusfisk
Det er alltid noen som skal ha laksen. Det er ganske mange som vil betale 80 kroner kiloet. Litt færre, men fortsatt en del vil bla opp 100 kroner. Noen vil betale 150 kroner. Et lite knippe betaler til og med 200 kroner kiloet.
Historisk sett har da laksen tross alt vært en luksusfisk utelukkende konsumert av de mest bemidlede. Perioden laks var et lavprisprodukt, som kjøttdeig og farse, var et mellomspill og er forlengst over.
Det fundamentale problemet for bransje og markedsutvikling er at tilbudssiden ikke vokser. Men når etterspørselssiden fortsatt gjør det, innebærer det høye priser – og at det ikke er alle forunt å nyte sushi og røkelaks.
