Oppdrettsnæringen på Færøyene lå i 2005 med buken i været. Herjet av virussykdommen ILA. Opp av asken steg Bakkafrost. I kometfart. På ti kjappe år har selskapet utviklet seg til å bli en av verdens mest verdifulle oppdrettselskaper. Med en børsverdi på 12,5 milliarder kroner, puster Bakkafrost nå de to atskillig større oppdretterne Lerøy og SalMar i nakken.
Strategen og arkitekten bak dette er Regin Jacobsen.
Les også: Styrer unna omdømme-utfordringene
– Vi begynte med lakseoppdrett i 1979, sier han til iLaks.
Sekstiåtter
Bakkafrost ble stiftet ni år før. Da var fundamentet pelagisk fiskeindustri.
– På begynnelsen av 90-tallet var det krise i oppdrettsnæringen. For å redusere risiko, ville vi dekke en større del av verdikjeden – vi investerte i foredling og settefisk for å få en mer stabil inntjening. I 2001-2005 var det en dobbelkrise, både en biologisk krise og en markedskrise. Det var 27-28 selskaper på Færøyene, kun to overlevde. Bakkafrost var det ene av de to, forteller Jacobsen.
– Det var behov for drastiske tiltak. Men i stedenfor å eie 100 prosent av et selskap med 2-3 oppdrettslokaliteter, ville vi ha mindre eiendeler i flere fjorder. I 2004 gikk vi sammen med noen investorer og banken for å få større kontroll på biologi og marked. Vi så ikke for oss at Bakkafrost skulle bli så stort. Vi gjorde en avtale om børsnotering slik at de fikk en exitmulighet.
I 2010 ble Bakkafrost notert på Oslo Børs. Tilrettelegger var hovedbankforbindelsen Nordea.
– Etter 2010 fikk vi mulighet til å kjøpe Havsbrún. Det er viktig for oss å skape et brand og en smak, understreker han.
Les også: – Vi skal ikke produsere norsk standardlaks på Færøyene
– Det gir en unik profilering i laks. Jeg tror nok Bakkafrost er det selskapet som er lengst i verdikjeden. Atlantisk laks har vært en suksessfaktor basert på smaken. Vi får også nasjonal stolthet ut og investorer får en verdi ut av det.
– Bakkafrost har en strategi med totalintegrasjon – fra produksjon av fiskemel og -olje, via eget fôr til produksjon av laks. Dette er det samme som et selskap som tidligere var aktivt på Færøyene, Pan Fish, men også i større eller mindre grad som aktører som Austevoll Seafood/Lerøy, SalMar og (tidligere) Cermaq. Har disse selskapene vært mønstre for deres valg av strategi?
– Nei, sier han bestemt. – Det var noe vi så opp gjennom 90-tallet. Det er noe som heter brent barn skyr ilden. Vi har gjennomlevd mange ting. Jeg er i likhet med deg siviløkonom. Jeg begynte som finansdirektør i 1982, og jeg har hovedoppgave i vertikalt integrert lakseproduksjon.
Arv
På kontoret står en byste av faren, Hans af Bakka, Hans Jacobsen. Der står også en innrammet del av champagneflasken fra dåpen av den nye brønnbåten som bærer hans navn.
– Det er fra dåpen i Tyrkia. Men båten skulle ikke døpes i Tyrkia, den skulle døpes på Færøyene, sier han med et smil.
– Min far døde i desember 2011, 73 år gammel. Han var styreformann frem til 2006, sier han alvorlig.
– Bakkafrost har alltid vært et selskap som har vært markedsorientert. Alltid tatt utgangspunkt i hva markedet vil ha. De var to jevngamle brødre – i tillegg til en yngre. Han studerte på Handelshøyskolen i København, mens han andre fisket. I København knyttet han til seg kontakter som foredlet fisk. Istedenfor å produsere sild i tønner begynte han med konsernvert sild i glass. De bygget fabrikk i 1972 – og økte verdien av lokale råvarer. I 1979 gikk de inn i lakseoppdrett.
Foredling
– Fremdeles er vår forretningside å øke verdien på lokale råvarer. Vi bruker fiskeavskjær til å produsere mel og olje som brukes til fôr til laks som foredles til ferdigvare. Vårt utgangspunkt er det samme som det var i 1968, påpeker han.
– Vi produserer laks som smaker av Færøyene. Laks fra Frøya er sikkert bra, men den smaker ikke av Frøya, sier Jacobsen.
– Jeg er født i 1966. I 1982 var jeg ansvarlig for økonomien i selskapet – det var ikke så stort som nå. Selskapet har utviklet seg, men verdiene er de samme som den gang.
Han snur seg og peker opp mot åssiden bak hovedkontoret, som ligger like ved tomten hvor et nytt kombinert slakteri og foredlingsanlegg nå oppføres.
Bakka
– Området bak her kalles Bakka. Mange kaller meg Regin av Bakka. De som driver med fisk, kalles gjerne frost. Derfor Bakkafrost. Min familie har bodd her i 16 generasjoner, helt tilbake til 1600-tallet, viser slektsforskning. Før det, på 1380-tallet, kom slekten over fra Bergen. Jeg interesserer meg en del for det.
Jacobsen tar lærdom av røttene sine – og de strategiske veivalg.
– Det var vanskelig dette med sild. Det er bare å se på en art som går opp og ned at det har risiko med seg. På 80-tallet var mye basert på kolmule. Basert på surimi. Vi begynte vi med laks. Vi produserte merder, vi produserte fôr. Vi produserte emballasje. Vi begynte med makrell. Det er vanskelig å ha fokus.
– Så kom krisen på begynnelsen av 90-tallet. Vi var ikke integrert, og det var vanskelig å få drift i pelagisk. Å satse på laks og pelagisk var ikke riktig. Jeg ble direktør i 1989, og var kommet med i beslutninger. Vi besluttet en utvidet operasjon i laks.
Lange dager
– Jeg fjernstuderte ved Universitetet i Aahus. Jeg var sjef for Bakkafrost om dagen og studerte om kvelden. Siden jeg var 16 år har mitt liv vært preget av jobb og studier.
– Under bankkrisen var bankene inne i all drift på Færøyene. De var investert i fiskebåter og fabrikker. Strukturen var veldig subsidiert. Fiskebåtene gikk konkurs, og da gikk også bankene konkurs. Det fikk store konsekvenser for befolkningen og for selskapene.
– På midten av 90-tallet tok vi en del beslutninger for Bakkafrost, og noen av dem er fremdeles med å prege selskapet i dag, sier han.
