Dette er et svar på en tidligere rapport utarbeidet av Akvator og UNI Research, som laget en akvakulturanalyse for Sunnhordland og ytre Hardanger på oppdrag av Hordaland fylkeskommune. Analysen er en bakgrunnsrapport til arbeidet med Regional kystsoneplan for Sunnhordland og ytre Hardanger.
– Oppdretterne i Hardanger har nå fått en rapport som motbeviser smittemodellen som forvaltningen støtter seg til, sier Jan Arve Gjøvik i en pressemelding. – Påslag av lus på den fjordstasjonære sjøauren og på oppdrettslaksen skjer til ulike tider på året, og med ulik intensitet. Dette viser at smitten mest sannsynlig kommer fra ulike smittereservoar.
Flere undersøkelser har vist at luselarver forekommer i svært lave tettheter i de frie vannmassene.
– Det er derfor svært lite sannsynlig at smitte spres med passivt drivende larver fra anlegg til anlegg, eller fra oppdrettsanlegg til sjøaure. Det er påvist at tettheter som er høye nok til å forårsake smitte bare forekommer i nærheten av oppdrettsanlegg i forbindelse med notvasking eller andre former for nothåndtering. Noen hundre meter unna er tettheten igjen lav. Det er derfor sannsynlig at påslag av lus på oppdrettslaks skyldes egensmitte i anleggene, fortsetter Gjøvik.
– Sjøauren vandrer for det meste i strandsonen under sjøoppholdet, og blir smittet der. Det er mulig at konsentrasjonen av luselarver er mye høyere her, eller det kan hende at andre fiskearter som stingsild, rognkjeks eller torsk er temporære eller permanente verter for lakselus.
Forvaltningen bygger på en modell som forutsetter proporsjonalitet mellom produksjon av klekte lusegg i oppdrettsanleggene og smittetrykket mot sjøauren. Sjøauren smittes på forsommeren, når produksjonen av lusegg er liten eller moderat i oppdrettsanleggene. Smittetrykket går ned på ettersommeren og høsten, når produksjonen av lusegg er på det høyeste.
– Dette er observasjoner som ikke lar seg forene med hypotesen om at oppdrettsnæringen påvirker bestandsutviklingen til sjøauren i et omfang som ikke er bærekraftig. Laksesmolten er i liten grad påvirket av lakselus, fordi den vandrer ut gjennom fjordene i en periode med lavt smittetrykk.
– Det ser dessuten ut til at bestandene av laks og sjøaure i Hardanger er i ferd med å bygge seg opp igjen, fortsetter Gjøvik. Han viser til at det pr 26. september var registrert 2334 laks i fiskefella i Etneelva. Dette er 7 ganger mer enn i 2014 og over dobbelt så mange som i 2013.
– Jeg mener at nedgangen for laksen i Hardanger skyldes kraftig overbeskatning på 1980- og 90-tallet, i kombinasjon med et økologisk regimeskifte i Nord-Atlanteren som reduserte mattilgangen for postsmolten, samt redusert smoltproduksjon i elvene som følge av vassdragsreguleringer og forurensing.
– Når det gjelder rømt oppdrettslaks, så er det forskjell på påvirkning og skade. Forskning og forvaltning legger til grunn en forventning om at påvirkning uansett er skadelig. Det finnes mange eksempel på elver som i tiår har hatt oppvandring av oppdrettslaks, men som har laksebestander som produserer like godt som før. Forskningen bør refokuseres fra å måle potensialet for påvirkning til å se på spørsmålet om skade. Dessuten måles i dag potensialet for produksjon av krysninger mellom oppdrettslaks og villaks ved å kartlegge andel oppdrettslaks i gytetida i elvene. Men det er en lang vei fra et korrekt mål for denne andelen til å finne ut hvor mange hunnlaks som er effektive gytere, om eggene disse hunnene deponerer har normal klekking, om avkommet greier seg gjennom konkurransen i elva og under beitevandringen i havet, og om avkommet vender tilbake til hjemmeelva og reproduserer på nytt. Bare 1 av 1000 lagte egg blir til ny gytelaks.
– Naturlig seleksjon er en kraftvask som luker ut misstilpassete individer, avslutter Gjøvik.
