Fem forskningsfartøy har Havforskningsinstituttet til rådighet, det nyeste er 12 år gamle G.O. Sars. Selv om et nytt er under bygging i samarbeid med Polarinstituttet og Universitetet i Tromsø, mener Tore Nepstad at det trengs flere skip.
– Vi har behov for å fornye forskningsflåten med to nye fartøy hvis vi skal klare å opprettholde forskningen som må til for å ha en skikkelig forvaltning, sier direktøren til Sysla.
23. august skal han levere en skisse til Nærings- og fiskeridepartementet, som eier Havforskningsinstituttet, over behovet for overvåkningskapasitet.
– Objektivt sett trenger vi den styrken skal vi opprettholde kapasiteten innen havforskning. Men om det blir slik, er opp til politikerne å bestemme, sier Nepstad, som har et halvt år igjen av 12 års åremål som leder for Havforskningsinstituttet.
Gir råd
Havforskningsinstituttet gir blant annet råd om hvor store kvotene for sild og makrell kan være og hvor mye lakselus oppdrettsnæringen tåler.
– Noen ganger blir rådene fulgt, andre ganger ikke. Det er ikke vi som bestemmer om rådene skal følges. Vi skal produsere det vitenskaplige grunnlaget for en bærekraftig forvaltning av hav og kyst, sier Nepstad.
Fiskekvotene som settes vekker ofte debatt. Noen mener de er for store, andre mener fiskerne får ta opp for lite.
– Hvordan kan dere være sikre på at deres råd er riktige?
– Vi, pluss en rekke andre land, raser rundt på havet og måler utbredelse og sammensetning av biomasse, altså fisk. Så samles vi i det internasjonale havforskningsrådet, der forskerne går gjennom alle data og diskuterer seg frem til bestandstørrelse og regner ut kvote. Disse er bygget på lange tidsserier og basert på god, vitenskapelig kompetanse. Det vil likevel alltid være en usikkerhet knyttet til rådene, men det må vi leve med.
FAKTA
- Har rundt 750 ansatte.
- Hovedkontoret er i Bergen, har i tillegg avdeling i Tromsø og forskningsstasjoner i Matre, Austevoll og Flødevigen.
- Er underlagt Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), som finansierer rundt halvparten av arbeidet.
- Hovedansvaret er å forske for å kunne gi råd til det offentlige om akvakultur og om økosystemene i Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og den norske kystsonen.
Ikke på land
Havforskningsinstituttet har også ansvar for overvåkning av havbruksnæringen.
– Det er en av næringene i Norge med størst vekstpotensial. Regjeringen har anslått at det er mulig å seksdoble produksjonen, men da må utfordringer som lakselus og interaksjon mellom rømt fisk og villfisk løses, sier Nepstad.
Han understreker at lus er en stor utfordring for næringen, men mener ikke at løsningen er å flytte oppdrett på land.
– Kystlinjen vår er et viktig konkurransefortrinn. Det er viktig å bruke den til å finne bærekraftige løsninger. Ny teknologi som snorkelmerd og lukkete merder på sjøen kan være muligheter, men da må utfordringer som vannutskiftning og fiskevelferd løses.
Fotavtrykk
Nepstad mener det koker ned til en ting:
– Hvilket menneskelig fotavtrykk storsamfunnet aksepterer at oppdrettsnæringen setter. Skal det være likt som for landbruket for eksempel? Slik er det ikke i dag, oppdrettsnæringen er regulert langt strengere enn landbruk.
– Bør det være slik?
– Hvis vi skal ha matproduksjon må vi akseptere et visst menneskelig fotavtrykk. Det er et politisk spørsmål hvor stort det skal være.
