Professor Ragnar Tveterås ved Universitetet i Stavanger har ledet et utvalg å ti personer, alle med posisjoner i sjømatindsutrien, for å utrede rammebetingelser for en lønnsom sjømatindustri. Dette har for lengst fått navnet «Tveterås-utvalget». Han legger ikke skjul på at problemstillingen er mer aktuell for fiskeri enn for havbruk.
– En stor erkjennelse for meg er hvor mye oppdrett og fiskeri har skilt lag de siste årene, sier han.
Utvalgets fokus er definert som det som skjer med fisken etter den tas opp av sjøen.
– Det har vært et krevende arbeid for oss i utvalget, for å si det mildt, sier Stavanger-mannen.
Ulik medisin
– Utvalget har på de overordnede nivå vært enige om utfordringene, og så har de valgt forskjellig tilnærming når det gjelder medisinen, sier Tveterås under sitt innlegg på Sjømatdagene på Hell.
Det fundamentale er svak og faktisk fallende lønnsomhet – en forutsetning for avkastning på kapitalen og sysselsetting.
– Norsk fiskeindustri er avhengig av krevende kunder og sterke konkurrenter. Og utviklingen står ikke stille. En effektiv utnyttelse av kapitalutstyret er nødvendig for å utnytte fiskeråstoffet – og gi avkastning på kapitalen.
Særnorske lønninger
Tveterås legger ikke skjul på den store utfordringen som ligger i et høyt norsk lønnsnivå.
– Fiskeriministeren var inne på det, men den særnorske lønnsutviklingen kan ikke forbigås. Vi må forvente at det særnorske lønnsnivået vil fortsette å være vesentlig høyere enn andre OECD-land. Høyere lønninger vil fortsette å gi en vedvarende konkurranseutfordring, sier han.
Men Tveterås presiserer at en ikke kan redusere de høye lønningene.
– Næringens konkurranseevne kan kun styrkes ved innovasjon, gode rammebetingelser og ny teknologi. Utvalget anbefaler at aktørene får større handlingsrom for modeller for valg av økonomisk organisering, hvordan de lokaliserer seg og anbefaler også et bredt anlagt innovasjonsarbeid.
Innovasjon
– Sjømatindustrien med sine høye lønninger må bli verdensledende på innovasjon, understreker han.
– Både villfisk og oppdrettsbaserte verdikjeder starter sin konkurranseevne i havet. Utvalget anbefaler styrking av bestandsestimering, sier han videre.
Professoren poengterer at det også bør være like konkurransevilkår for arbeidskraft, kapital og fiskeråstoff.
– Utvalget støtter delvis allmenngjøring – en kan ikke undergrave det norske arbeidsmarkedet.
– Et flertall av utvalget mener fiskeindustrien skal kunne eie fiskekvoter og sikre norsk eierskap. Det må også settes krav til hvor mye én aktør kan eie av kvoter. En tilpasning av flåteleddet og åpning av kvoteeierskap mener utvalget må skje samtidig. Et flertall av utvalget mener førstehåndsmarkedet skal ha en nøytral omsetningsplass for villfisk og et flertall av utvalget anbefaler at leveringsplikten og bearbeidingsplikten avvikles, sier Tveterås.
Markedsadgang
Utvalgets arbeid for lakseoppdrett er atskillig mindre enn for fiskeriindustrien – ikke minst grunnet vidt forskjellig lønnsomhet.
– For lakseoppdrett anbefaler utvalget en jevn og forutsigbar vekst hensyntatt miljømessig bærekraft, sier han.
Her er arbeidet for å sikre best mulig markedsadgang sentralt.
– Vi foreslår at en bør prioritere fiskeindustriens interesser foran landbruksindustriens. Det går an å bake en større kake for både sjømat og landbruksindustrien. Men løsningene blir forskjellige, avslutter Tveterås.
