Markedsprisen for en standard matfiskkonsesjon er omlag 60 millioner kroner. Det finansielle løftet for konsesjonspapiret alene kan bli i tøffeste laget for å kunne regne hjem de fleste av de planlagte prosjekter for landbasert lakseoppdrett. Problemstillingen blir særlig satt på spissen ved at det er vederlagsfritak på denne type oppdrett i utlandet.
Tre løp
– Skal det være egne tillatelser for landbasert oppdrett? innleder regjeringens utvalgsleder for landbasert oppdrett, Jens Christian Holm. Han skisserer deretter tre alternativer:
– Ingen endringer. Det er adgang til å søke dispensasjon fra 250 gram og få inntil ett kilos smolt.
– Tildeling med begrensninger for eksempel knyttet til fiskevelferd med eller uten vederlag.
– Tildeling uten tildelingsbegrensninger og uten vederlag. Det er det tredje alternativet.
Holm utdyper deretter det siste punktet.
Fellesgode
– Hvorfor skal en ha vederlag? Først og fremst fordi en skal bruke noe av fellesallmenningen, og da skal en betale noe til storsamfunnet. Det er et knapphetsgode. En del av grunnlaget for betalt vederlag er kommersielt betinget.
– I sin tid, i næringens barndom, tok ikke staten vederlag. Hvis en ser på landbasert som er i en samme fase, så kan en se på det som et argument, påpeker Holm.
– Kan vi gjøre dette eller er det noen vesentlige grunner til at vi ikke kan gjøre dette? sier den erfarne havbruksbyråkraten.
– Hensyn som lakselus, rømningsrisiko, CO2-avtrykk, hvor mye energi går til med dette. En del av dette er oppgaver for det offentlige, en del er det ikke. Noe som definitivt er en oppgave for det offentlige er konsekvenser for fiskehelse og fiskevelferd, sier Holm.
Markedet bestemmer
– Det er faktisk ikke dette utvalgets oppgave å bestemme om landbasert oppdrett er lurt eller ikke. Det er det de som skal bruke tid og penger på dette som skal avgjøre. Det er ikke det offentliges oppgave å avgjøre om dette har fremtiden for seg, oppsummerer han.
Under høringsmøtet i Fiskeridirektoratets lokaler i Bergen torsdag er flere aktører med planer om å etablere oppdrett av laksefisk på land. Rolf Petter Vetvik, som representerer kapitalinteresser bak et landbasert oppdrettsanlegg i Fredrikstad, er blant dem som argumenterer for vederlagsfritak. Derfra er det bare et par mil til svenskegrensen.
– Du har helt rett. Vi vet ikke hvordan det er å drive landbasert oppdrett. Spørsmålet er om vi skal holde oss på denne siden av grensen. Kan vi holde oss på norsk side, eller må vi på andre siden av Svinesund.
– Skal vi la utlandet ta seg av dette, eller skal vi være med nå? spør han.
Oppdrettsgründer Roy Pettersen har langt fremskredne planer om et landanlegg på Andøya.
– Vi står på terskelen til å søke en FoU-konsesjon, og ønsker å få et svar på om vi kan komme i gang. Vi har avklart et areal, og det har vært en prosess i seg selv. Er det regulert for næringsareal, i vårt tilfelle er det ikke, det er utmark. Vi skal gjøre et betydelig naturinngrep, sier han.
Ingen barrierer
Holm poengterer at det ikke er reelle hindringer etter regelverket for landbasert oppdrett her til lands.
– Det er ikke formelle begrensninger for landbasert oppdrett i Norge. Det er ene og alene en vurdering av lønnsomhet. Vil dere oppdrette rød mulle i lukket anlegg på land i Fredrikstad, er det bare å løpe og søke, kommenterer Holm.
