De siste årene har vi finpusset historien om Norge som sjømatnasjon. Når vi skal fortelle den historien, og sørge for at de beste hodene dras inn i sjømatnæringen, da forteller vi de at det dreier seg om tre ting:
- En viktig post-oljeøkonominæring
Sjømat – med lakseoppdretten i spissen – er den definitive suksesshistorien blant Norges mulige post-oljeøkonominæringer. Den skaper arbeidsplasser langs kysten, skatteinntekter i statskassen, og gir oss samtidig en global merkevare og en industriell ener-posisjon.
Mens mye av de andre såkalte post-oljeøkonominæringene behøver respirator og blod-tilførsel 24 timer i døgnet for ikke å bukke under, så er sjømatnæringen frisk og rask og velfungerende.
- Sikkerhet og bosetting
Både i kraft av oppdrettens og fiskerienes naturlige lokalisering, og gjennom Råfiskloven som opprettholder leveringsplikt i fiskemottak langs kysten, holdes det naturlig liv i distriktet. Ingen økonomiske overføringer til vafler, saft og kulturtilbud – men organisk og naturlig liv som følge av at forretningene skjer der.
Dette gjør at hele Norge holdes i live, slik at det ikke oppstår et geografisk vakuum som russerne (eller amerikanere) plutselig kan finne på å overta.
Videre bidrar sjømaten til matsikkerhet. Mye av fiskeriene ville blitt utsatt i en krigssituasjon. Torsken kommer eksempelvis fra gytefeltene i Barentshavet på russisk side. Blir det krig med Østen kan vi belage oss på at skreien havner på Fyodors tallerken før den rekker å bli feit utenfor Lofoten.
Heldigvis har vi til enhver tid enorme mengder oppdrettslaks stående i sjøen innenfor Norges grenser. Månedssnittet på totalmengden av fisk i merder i sjø ligger i snitt på 0,8-0,9 millioner tonn. La oss regne med et lavere tall som sikkerhetsmargin – 0,6 millioner tonn – det er usannsynlig at vi noensinne har mindre enn dette i sjøen.
600 000/5 500 500 =0,109 tonn pr. nordmann. Skulle alt gå ad undas har vi altså minimum 109 kg med laks klart til hver nordmann i det vi legger oss i skytterstillingen i hver vår snøhule.
- En idé å strekke seg etter for Norge
Norge har lykkes som sjømatnasjon mer enn noen andre. Mange andre land i verden har utarmet fiskeriene sine, mens vi her til lands gjennom gode reguleringer har tatt våre på våre.
Og når det gjelder oppdrett ser resten av verdens akvakultur til Norge for veiledning om hvordan man lykkes. Norsk laks utgjør kun om lag to prosent av verdens totale oppdrettsvolum, men er ledende av oppdrettsartene som global handelsvare. Verdens oppdrett strekker seg i ene enden fra polykultur i et lite jordbasseng i familiens bakhage i Afrika og Sør-øst Asia, hvor fisken blir solgt på det lokale markedet to kilometer unna, til lakseoppdrett i motsatt ende, hvor produktet ender opp i halvparten av verdens land, med børsnoterte selskaper, internasjonale og en underskog av selskaper i verdikjeden rundt.
Norge er altså verdens fremste sjøbønder og sjøsankere. I dag utgjør mat fra havet cirka 2-3 prosent av verdens totale matkonsum. FN sier at vi må spise mer mat fra havet. I det verden finner veien mot mer bærekraftig mat fra havet – er det Norge som skal vise veien dit? Skal vi lære verden å mate seg selv med mat fra havet?
Det er ikke bare en kommersiell idé, men idé om hvem vi kan være i verden – hvilket fotavtrykk og hvilket bidrag vi har på planeten. Amerikanere og kinesere lager den banebrytende teknologien vi bruker. Franskmenn lager ost, vin og klær. Svenskene lager de hotteste nye startupsene i Europa. Vi kan være de som hjelper å mate planeten.
Dette er ikke en fjern og spekulativ drøm – frøene til denne drømmen er allerede sådd ute i verden.
Norge har post-covid tatt over for Kina som verdens største netto sjømateksportør. Ingen land sender mer sjømat ut i markedet – fisken vår er verdenskjent. Norske selskaper oppdretter store deler av laksen i Chile, Canada og Skottland. Utenfor kysten av Cabo Verde driver nordmennene i Nortuna oppdrett på seriola. Utstyrsleverandør ScaleAQ leverer teknologi til tilapiaoppdrett i Vietnam mens konkurrenten AKVA Group leverer til abbor-oppdrett i Tyrkia. Det norske selskapet Tempia leverer kjølesystemer til fiskeri- og oppdrett, og er blant annet stor leverandør til tunfiskflåten på Maldivene. Og i det “de smarte” oppdrettspengene (flere av de norske) er på vei inn i rekeoppdrett – av mange ansett som en mulig ny superart for oppdrett, slik som laks – bygger naturligvis Skretting og Cargill Aqua Nutrition fôrfabrikker for reke i Ecuador og Vietnam. Begge sistnevnte selskaper er nå del av større utenlandske foretak, men med akvakultur-divisjonene drevet fra Norge.
Poenget er: Dreier det seg om banebrytende arter og teknologiske løsninger for matproduksjon i sjø – ja, da er nordmenn ofte ikke langt unna.
Lenge leve verdens ledende sjømatnasjon!
