Vurderinger av føre-var kan variere i ulike saker om akvakultur, men dette betyr ikke at prinsippet brukes vilkårlig. Dette er en rettslig standard som forutsetter konkrete, lokale vurderinger, der nasjonale terskelverdier og fullstendig kunnskap ofte mangler. Dette vurderer vi som en styrke ved regelverket, ikke en svakhet.
Kelsey Archer Barnhill i Aspecto og Halfdan Mellbye i Sands advokatfirma hevder i iLaks 7. januar at myndighetenes bruk av føre-var-prinsippet i akvakultursaker i økende grad løsriver seg fra faktagrunnlaget, og at økt kartlegging av havbunnen tilsier at prinsippet burde brukes mindre.
Dette gir etter vår vurdering et misvisende bilde av både regelverket og hvordan føre-var-prinsippet er ment anvendt i forvaltningen.
Føre-var-prinsippet er ikke et unntaksverktøy som bare skal brukes når kunnskap mangler fullstendig, og som fases ut etter hvert som datamengden øker. Etter naturmangfoldloven § 9 skal føre-var-prinsippet anvendes når det foreligger usikkerhet om risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet.
Det avgjørende er derfor ikke om det finnes «mye data», men om kunnskapen er tilstrekkelig til å utelukke vesentlig risiko.
Naturmangfoldloven §§ 8 og 9 må leses i sammenheng. Kravet om at beslutninger så langt det er rimelig skal bygge på best tilgjengelig kunnskap (§ 8), erstatter ikke føre-var-prinsippet (§ 9). Dette prinsippet er et nødvendig supplement nettopp fordi naturens sammenhenger er komplekse og effekter ofte ikke lar seg fullt ut forutsi – selv med økende kunnskapsgrunnlag.
Mer kartlegging gir ikke automatisk mindre usikkerhet. I mange tilfeller synliggjør kartleggingen nye risikofaktorer og sårbarheter. I akvakultursaker gjelder dette særlig for sårbart bunnlevende naturmangfold.
Økt dokumentasjon av forekomst av arter eller naturtyper betyr ikke nødvendigvis at disse tåler ytterligere belastning. Forekomstdata sier lite om tålegrenser, påvirkningsavstand eller langtidseffekter.
At en art påvises i et område, kan derfor like gjerne være et argument for varsomhet, som for det motsatte. Dette gjelder også rødlistede arter.
Økt antall registreringer de siste årene skyldes i stor grad mer målrettet kartlegging, ikke dokumentert reduksjon i sårbarhet. Rødlistestatus er et relevant og lovforankret moment i risikovurderingen, selv om forekomster avdekkes hyppigere enn tidligere kjent.
Det er også grunn til å minne om at føre-var-prinsippet ikke bare følger av naturmangfoldloven, men også er et grunnleggende hensyn i forurensningsloven. Akvakulturtillatelser skal bygge på risikovurderinger av miljøpåvirkning. Der det foreligger usikkerhet om skadevirkninger, åpner regelverket for både begrensninger og avslag.
