Alle ønsker seg god smoltkvalitet, og målet er smolt med god helse og velferd, og ikke minst fisk som presterer godt på tilvekst etter utsett i sjø. Ny teknologi gir oss en helt ny innsikt om dette.
I siste Fiskehelserapport (Modal et al. 2025) vurderes dårlig smoltkvalitet som et vedvarende og alvorlig problem som knyttes til økt dødelighet, redusert vekst, dårlig velferd og risiko for økt forekomst av taperfisk i tidlig sjøfase. Årsakene kan knyttes til produksjonsintensitet (temperatur, lys og tetthet), vannkvalitet, biologiske tilpasninger hos fisken, ujevn vekst og miljørelatert stressbelastning. Fiskehelsepersonellet løfter smoltifiseringsutfordringer fram som den faktoren som har tydeligst økende forekomst. Det er liten tvil at vi har mye å hente på forbedringer.
Men hvordan måler vi smoltkvalitet? Hvordan vet vi om fisken er klar (smoltifisert) og tåler transport og overføring til sjøvann?
Smoltifisering er en av de mest komplekse fysiologiske endringene i laksens livssyklus, og den påvirker et bredt spekter av biologiske markører. Og likevel tar vi i dag beslutning om at fisken er klar for overføring til sjøvann basert på et forbausende smalt utvalg indikatorer.
De vanligste metodene i bruk er måling av kloridioner i plasma (ofte etter en belastende 72-timers sjøvannstest), samt analyse av to spesifikke gener knyttet til Na+/K+-ATPase (NKA)-enzymet. Disse metodene kombinert med visuell vurdering av sølvglans og adferd, utgjør ‘fasiten’ for smoltstatus og om fisken er klar for et liv i sjøvann. Gir disse tradisjonelle metodene et godt nok bilde av fiskens faktiske robusthet og kvalitet? Fiskehelserapporten mener ikke det.
AquaPredict har redefinert smolten med en matematisk tilnærming. Ved bruk av en fysiologisk beskrivelse basert på målinger av 11 biomarkører i blodet, ser vi de fysiologiske endringene som skjer når fisken går fra parr til smolt. Analysen skjer i en maskinlæringsmodell som beskriver utviklingen matematisk, og for aller første gang får vi et objektivt bilde av hvordan en smoltifisert fisk faktisk skal se ut.
Modellen er vitenskapelig fundamentert og publisert av Zah et al. (2025b). Mens tradisjonelle kloridmålinger gir begrenset informasjon, gir maskinlæring muligheten til å overvåke en større del av smoltifiseringsprosessen. Vi kan nå, gjennom dokumentert metode, se hvordan lys, temperatur, salinitet og vannmiljø påvirker fiskens fysiologi. Samspillet mellom biomarkørene gir oss ny innsikt: Hvis fisken har underliggende utfordringer, fanges dette opp, fordi dette preger de biologiske markørene som måles.
Å bruke maskinlæring for å forstå smoltifisering har åpnet en ny verden av kunnskap. Men, for at kunnskapen skal kunne anvendes og ha praktisk og økonomisk verdi, må informasjonen nå anlegget så fort som mulig. Det er først når vi kombinerer raske analyser på anlegget (nær fisken) at metoden virkelig viser sitt store potensial. Vi har derfor benyttet en forenklet metode for blodanalyse direkte på karkanten. Teknologien er allerede tilgjengelig, og våre funn er nå dokumentert i en fersk vitenskapelig studie (Zah et al., 2025a).
Det er undersøkt mange grupper av smolt på ulike settefiskanlegg, og vi ser hvordan fysiologien påvirkes av måten fisken produseres. Arbeidet har resultert i et omfattende datasett for etablering av referanseverdier, som gjør at vi ser om fiskens fysiologi er innenfor eller utenfor det som er forventet. Dette er viktig, fordi det gir oss mulighet til å vurdere viktige fysiologiske funksjoner som respirasjon, nyrefunksjon og stressbelastning. Alle disse er viktige prosesser som påvirker fisken i overgangen fra ferskvann til havet. Og alt er vurdert på en matematisk, objektiv måte, basert på referanseverdiene.
Det som blir tydelig når vi analyserer bloddata fra ulike grupper smolt, er at fysiologien forteller langt mer enn om fisken «er smolt» eller ikke. Den forteller hvordan fisken har det – her og nå – og hvilke belastninger den bærer med seg videre.
I våre analyser ser vi tydelige fysiologiske signaturer som kan knyttes til ulike tilstander. Smolt produsert under stabile forhold med god vannkvalitet og moderat produksjonsintensitet viser et konsistent mønster i biomarkørene: balansert ioneregulering, normal respirasjonsstatus, lav stressbelastning og intakt nyrefunksjon. Dette er fysiologi som gir fisken et godt utgangspunkt for transport, håndtering og overgangen til sjø.
Samtidig ser vi andre mønstre hos fisk som utsettes for høyere belastning. For eksempel kan vi identifisere grupper som viser tegn til osmoregulatorisk stress, der ionebalansen er skjør også i tiden før sjøutsett. I andre tilfeller ser vi fysiologiske markører som indikerer redusert respirasjonskapasitet eller økt metabolsk belastning – dette er fysiologiske forhold som ikke nødvendigvis gir utslag i tradisjonelle smolttester, men som vi vet kan forklare hvorfor noen smoltgrupper får utfordringer tidlig i sjøfasen.
Et særlig viktig funn er at flere av disse fysiologiske avvikene opptrer uten at fisken fremstår syk eller svak ved visuell inspeksjon. Smolten kan se «fin» ut, ha sølvfarge og bestå en enkel sjøvannstest, men likevel ha en fysiologi som ikke er rustet for ytterligere belastning. Det er nettopp her blodtesting gir sin største verdi: den avslører det vi ikke ser med egne øyne.
Videre ser vi tydelige sammenhenger mellom produksjonsvalg og fysiologisk respons. Endringer i temperaturregime, lysstyring og vannkvalitet setter spor i blodet som kan måles. I noen tilfeller ser vi en fysiologi som indikerer at fisken godt tilpasser seg et krevende miljø. I andre tilfeller ser vi tegn på akkumulert stress – en fysiologisk «slitasje» over tid som gir risiko for produksjonsproblemer senere. Samlet gir dette et objektivt grunnlag for å vurdere om produksjonsprotokoller faktisk fungerer slik vi tror.
Bloddataene gjør det også mulig å skille mellom ulike typer risiko. En gruppe kan ha god osmoregulering, men samtidig vise tegn til høy stressbelastning. En annen kan være metabolsk stabil, men ha utfordringer knyttet til nyrefunksjon. Disse verdifulle nyansene forsvinner når smoltkvalitet reduseres til én enkelt verdi eller terskel.
Det kanskje viktigste bidraget er likevel at blodtesting gir oss et felles språk mellom biologi og drift. Når fysiologien beskrives matematisk og sammenlignes mot referanseverdier, blir det mulig å diskutere smoltkvalitet på en mer objektiv måte: ikke bare om fisken kan settes i sjø, men om den bør settes i sjø – og under hvilke forutsetninger.
Smoltkvalitet handler dermed ikke om å bestå en test, men om å forstå fiskens totale fysiologiske tilstand. Først når vi velger å ta i bruk denne kunnskapen vil vi begynne å redusere de tapene vi i dag ser i tidlig sjøfase. Blodet kan gi oss svaret – hvis vi velger å lytte.
Det tilfører en ny dimensjon til begrepet smoltkvalitet.
Referanser
Modal T, Wiik-Neilsen J, Oliveira VHS, Svendsen JC og Sommerset I. 2025. Fiskehelserapporten 2024. Veterinærinstituttets rapportserie nr. 1a/2025, utgitt av Veterinærinstituttet.
Zah S, Bendiksen E, Vatsos IN, Madsen A, Korsnes K. 2025a. Comparison of three point-of-care blood testing instruments for rapid on-site health monitoring of Atlantic salmon Salmo salar. Diseases of Aquatic organisms 162:71-83. https://doi.org/10.3354/dao03851
Zah S, Madsen A, Bendiksen E, Vatsos IN, Korsnes K. 2025b. Leveraging blood biomarkers and machine learning to determine Smoltification status in Atlantic salmon (Salmo salar). Aquaculture International 33:480. https://doi.org/10.1007/s10499-025-02169-4
