Kultivering og kunstig klekking av ørret- og lakserogn er ikke av nyere dato. Allerede på midten av 1800-tallet ble det tatt initiativ på dette fagfeltet. Oppdrett av ferskvannsørret går helt tilbake til 1750-tallet i Tyskland. Men spranget fra ferskvann til sjø skjedde i Norge, nærmere bestemt på Sunnmøre.
Det var for lengst gjort spede forsøk i brakkvann, blant annet ved Loddefjord utenfor Bergen, men det var to brødre i Sykkylven som skulle systematisere dette arbeidet.
Laks i fangenskap
Brødrene Karstein O. (f. 1919) og Olav C. Vik (f. 1912) disponerte grunn ved Vikelva. Her, på farsgården, gravde de ut en dam for stamlaks som ble hentet i Sykkylvsfjorden. De viste at laksen tok til seg mat i fangenskap og at han var i stand til å formere seg. I 1955 hadde Vik-brødrene gravd ut tre jorddammar; en for sjøvann, en for ferskvann og en for brakkvann.
Pionér: Karstein Oddmund Vik. Foto: Ukjent.– I mai-juni fanget vi noen lakser i kilenøter og satte i sjøvanndammer, og etter tilvenning til ferskvann ble laksen strøket om høsten og rognen satt på klekkeriet, sier Olav Vik til forfatter Erna Osland i boken «Bruke havet – pionértid i norsk fiskeoppdrett» (1990).
Klekkeriet var på Straumgjerde innerst inne i Sykkylvsfjorden.
Raskere tilvekst
I ferskvanndammen drev de forsøk med oppdrett av regnbueørret, men forsøk viste at regnbueørret vokste atskillig raskere og større i sjøvann.
Fra 1959 gjorde de forsøk med å sette ørret og laks ut i flytekasser. Først 5×5 meter, deretter 10×10 meter. Dette var startskuddet for den senere utviklingen av merder.
– De første seks årene regnet vi som prøveår, vi skrev og systematiserte, fant ut hvor mye salt rognen og fisken tålte, forteller Olav Vik.
Kvalitetstrøbbel
I 1959 etablerte Karstein Oddmund og Olav Vik selskapet Nor-Laks, som produserte både settefisk og matfisk. Men fiskekjøttet ble hvitt, og de startet eksperimenter med rekeskall i fôret. Norske kunder var avmålte til produktet, og mesteparten av fisken ble solgt til Sverige.
Særlig med penger var det ikke å hente. Karstein arbeidet derfor som arkitekt, mens Olav var gartner.
Norske myndigheter var lunkne, men utlandet fattet interesse for aktiviteten på Vikøyra. Via lakseprofessor Jones ved University of Liverpool, ble Karstein invitert til Cambridges «Salmon Research Group» for å fortelle om forsøkene. Her traff han representanter fra den multinasjonale matvaregiganten Unilever.
Unilever-dealen
I 1964 inngikk brødrene en avtale med Unilever om å bygge et anlegg etter deres mønster. For dette mottok de totalt 20.000 pund.
– Avtalen med Unilever var egentlig en todisig avtale; de skulle få kunnskap av oss, og vi av dem. Men Unilever ansatte ti biologer og satte høye gjerder rundt anlegget sitt. Så etter det fikk ikke vi innsikt lenger. Men, vi hadde pengene og det var det som gjorde at vi overlevde. Vi bygde tilvenninsanlegg for småfisken, pumpestasjoner og fryseri, sier Karstein til forfatter Erna Osland.
The Unilever Research Laboratory satte opp en forskningsstasjon på skoletomten i den vestskotske småbyen Lochailort. Virksomheten fikk navnet Marine Harvest.
I 1963 tok Nor-Laks i bruk brønnbåt for transport av settefisk av laks og regnbueørret som var tilvent sjøvann. Etter 25 år med oppdrett og høy biologisk og økonomisk risiko, solgte Vik-brødrene seg ut av Nor-Laks – til Unilever.
