De har fått det hele rett i fanget i høst. Importstopp på både Russland og Kina. Laksen dras inn i storpolitikken. Når to storkjøpere faller ut, kreves det godt håndverk å få plassert allerede slaktet fisk uten å knekke prisen. Kall det gjerne kremmerhåndverk.
For noen år siden jobbet jeg, ganske hvileløst, i meglerbransjen. Der, under en fuktig sommerfest, tok First Securities’ analysesjef Sindre Støer ordet i plenum i en peptalk for husets selgere: Aksjemeglerne.
– Dere er krigerne. Dere har den tøffeste krigsmalingen og de feteste damene! ropte han, nærmest euforisk, for å fyre opp og motivere meglerne til å ta en telefonselgerjobb som ofte kan være svært krevende.
En kamp
Parallellen til laksebransjen er verken lang eller søkt (særlig hvis en justerer for mannsjåvinismen). Krigerne i laksebransjen er eksportleddet. Mens røkterne fôrer og veterinærene behandler fisken, kjemper eksportørene i markedet hver dag. Våpnene er mobiltelefon og epost.
De skal følge med på fôring, biomasse og slakteplaner. Og forholde seg til kredittforsikring, befraktere, råtne fordringer, svingende valutakurser og et bedervelig produkt med begrenset salgstid.
I høst har de tillegg fått kjørt seg med ikke én, men flere storpolitiske bråttsjøer. De bakenforliggende motivene har vært ganske forskjellige. For lakseeksporten har de likevel gitt umiddelbare utfordringer.
Etter å ha ført dialog med laksetradere, innkjøpere og eksportører de siste 13-14 år, har jeg merket meg at få av dem har en særlig lang tidshorisont. De fokuserer på nuet. Det de kan gjøre noe med. De er gjennomgående service-innstilte, optimistiske, utadvendte og ofte impulsive. De fremviser en forbløffende fleksibilitet, og har en evne til å snu seg raskt rundt. På konstant jakt etter en god handel.
Klippet
Alt innenfor et begrenset handlingsrom: En evig kamp for å kjøpe og selge fisk til riktig pris, klemt inne mellom oppdrettere og internasjonale kunder som vil ha en best mulig deal.
De tviholder, så lenge som mulig, på en krone (helst mer) i bidrag per kilo – i konkurranse med integrerte oppdrettselskaper som ikke trenger å forholde seg til denne rammen.
I et meglerhus blir de beste meglerne rikt belønnet. Akkurat som i fiskeeksport. Rekken er lang av de som har tjent seg søkkrike på kjøp og salg av fisk – uten selv å ha produsert eller eid den. Majoriteten av de ansatte blant de drøye hundre eksportfirmaene langs kysten mistenker jeg imidlertid ikke for å gjøre dette for å bli rike. De gjør det fordi det er dette de kan og dette de får et kick av.
Det er en viktig, ærlig og krevende jobb. Nå, med både sesong og storpolitikk i mot seg, skilles klinten fra hveten i kampen om å holde salgsprisene. For norsk oppdrettsindustri er det tydelig at jobben er i velkvalifiserte hender.