Det er i dag ca 40 små og store selskaper som driver oppdrett av laks eller ørret i PO 3 og PO 4 – det vil si langs vestlandskysten. Det er fortsatt en god balanse mellom mindre selskaper med sterkt lokal forankring og større aktører. En slik struktur er ønskelig politisk sett, men den er under sterkt press. Presset går i retning av at de små selger virksomheten til de større. Det er naturlige stordriftsfordeler i oppdrettsvirksomheten som bidrar til denne effekten, men den forsterkes også gjennom en lang rekke offentlige reguleringstiltak. Skal denne utviklingen snu, må det iverksettes målrettede reguleringstiltak som motvirker dette.
På Vestlandet er hovedutfordringen i dag er at mange av de mindre aktørene i næringen har vanskelig for å finne muligheter for å utvikle sine bedrifter. Oppdretterne i PO 3 og PO 4 har de siste ti årene opplevd et sterkt negativt press fra myndighetene. De har vært rammet av flere kollektive nedtrekk der mange oppdrettere opplever at nedtrekkene kommer selv om de i sin egen drift har gjennomført omfattende og vellykkede tiltak for å redusere utslippene av lus fra oppdrettsanleggene. Flere av oppdretterne har også brukt betydelige midler på ny teknologi som ikke har fungert godt nok til å kunne skape positiv utvikling.
For at de mindre aktørene i PO 3 og PO 4 skal kunne utvikle seg videre, trenges det kraftige positive virkemidler for utvikling av ny teknologi. Det er bred enighet om at det skal utformes en miljøfleks-ordning. For å bidra til at de mindre aktørene kan ta ordningen i bruk må den imidlertid utformes riktig. Da er det tre helt grunnleggende elementer som må på plass.
Det første er at myndighetene må være villige til å bruke produksjonsvekst som virkemiddel for å oppnå utvikling av positiv miljøteknologi. Reguleringssystemet legger til rette for dette siden det er hensynet til næringens totale skadelige miljøpåvirkning som er begrunnelsen for at den totale produksjonen i akvakulturnæringen er begrenset ved trafikklyssystemet. Vekst som ikke skaper økt skadelig miljøpåvirkning er ønskelig i dette reguleringssystemet.
Samtidig er det helt grunnleggende at veksten må gis selv om man ikke er sikker på at teknologien umiddelbart vil gi positive resultater. For at systemet skal fungere må myndighetene akseptere at teknologiutvikling innebærer usikkerhet og at investeringer for å utvikle slik teknologi må støttes selv om den teknologien som utvikles ikke alltid fungerer optimalt – og det kan ta lenger tid enn forventet.
Et reelt tilbud om produksjonsvekst er et kraftig og virksomt virkemiddel for å få til teknologiutvikling, dersom man er villig til å bruke det. Utviklingstillatelsene er et eksempel på at myndighetene kan motivere til svært store private investeringer med et slikt virkemiddel. Det er antakelig ikke et så kraftig virkemiddel som kreves nå, men det må være betydelig mer enn det som regjeringen hittil har foreslått.
Det andre er at ordningen må være reelt teknologinøytral. Det vil si at man så langt som mulig unngår vilkår som favoriserer en type teknologi er den eneste aktuelle. Ved utarbeidelsen av miljøfleksordningen innebærer dette at man må ha et klart fokus på hvilke problemer man trenger å løse gjennom utvikling av ny teknologi – og ikke sette opp lange lister med teknologikrav. Det er for eksempel klart at mange oppdrettslokaliteter kan drives fullt forsvarlig uten oppsamling av utslipp fordi utslippene ikke skader miljøet. På slike lokaliteter er det viktige å holde kontroll på lusen, og derfor bør miljøfleksordningen være så enkel at den har rom for teknologi som kun reduserer luseutslippene og som kan brukes slik at miljøskaden fra driften på slike lokaliteter kan reduseres til et akseptabelt nivå – det vil si det nivået som er akseptabelt etter produksjonsområdeforskriften § 12.
For det tredje må ordningen være enkel – både slik at det er klart for næringen hva som skal til for å oppfylle regelverkets krav og slik at man unngår omfattende offentlig saksbehandling. Den enkleste løsningen vil være at investorene får en opsjon på vekst ved å melde seg på ordningen innen en tidsfrist og at de tildeles veksten fra det tidspunktet da de tar i bruk teknologien som skal oppnå miljømålene. Dersom miljømålene ikke nås blir veksten redusert. Og så må myndighetene selvsagt følge med på utviklingen og foreta endringer i ordningen dersom det er nødvendig.
Artikkelforfatteren har i flere år arbeidet på oppdrag fra oppdretterne i PO 3 og 4. Denne artikkelen er skrevet for å skape forståelse for deres situasjon, men er uttrykk for artikkelforfatterens egne synspunkter.
