Beskrivelsene på nettstedet iLaks om meg som person er interessant lesing i seg selv. Å få disse merkelappene på bakgrunn av at man engasjerer seg på et område med den hensikt å forbedre et produksjonsregime, tyder på at man tråkker på noen særdeles ømme tær. Leder for NSL Svein A. Reppes uttalelse om «elleville og dårlig dokumenterte uttalelser» skal jeg kommentere, men først kan det være hensiktsmessig å gå tilbake til Tekmars årskonferanse «Innovasjon i havbruk» som ble avholdt i Trondheim 4.-5. desember 2012.
På dette seminaret holdt Svein A. Reppe i NSL et foredrag under tittelen «Utaskjærs lakseoppdrett – et nasjonaløkonomisk vådeskudd». Under foredraget avslørte han den vegring og anstrengende holdning som ligger dypt forankret i store deler av oppdrettsindustrien, der det åpenbart er en sterk redsel for ny teknologi som også inkluderer lukkede anlegg i sjøen eller landbaserte. Reppe avsluttet med følgende melding til tilhørerne: «det er ikke et nasjonalt ansvar å drive frem ny teknologi for norsk oppdrettsnæring».
Dette er mildt sagt en oppsiktsvekkende uttalelse, og mens all annen industri både i Norge og i utlandet uavhengig av bransje, legger ned store ressurser på å være lokomotiver i en rivende teknologisk utvikling som selvfølgelig ikke kjenner noen landegrenser, sitter lederen i Norges Sjømatbedrifters Landsforening i sin egen lille boble og tror at markedet skal tilpasse seg norsk oppdrettsindustri, og ikke omvendt. Jeg tror de fleste vil hevde at dette er en farlig tankegang, og dokumenterer samtidig at man er mer enn stuevarm. Reppe bekrefter også dette med fulle ved sin uttalelse der han sier «Men for all del hvis man ønsker å gå for denne teknologien, så får det være opp til den enkelte aktør». På hvilket tidspunkt skal aktører i en næring kunne få lov til å bestemme selv hvorvidt de skal endre sitt produksjonsregime dersom det finnes teknologi som ivaretar miljøet på en langt bedre måte? Du fremstår og uttaler deg jo som du har vedtatt dette selv, Svein A. Reppe.
Så til påstandene som ikke bør tolkes som noe frontalangrep, men snarere en beskrivelse av hvilke utfordringer som er tilstede i dag. Når det gjelder lus og sykdomsproblemer så er dokumentasjonen overveldende på at det er store biologiske utfordringer på disse områdene. En bekreftelse på det er produksjonskostnader som stadig beveger seg oppover, samtidig som sykdoms- og luseproblemene som åpenbart må sees i sammenheng, representerer store kostnader og tapstall for næringen. Et godt eksempel på dette var situasjonen i Nord-Trøndelag i fjor høst, der det ble iverksatt tvangsutslakting av flere titalls-tusen oppdrettslaks med påfølgende brakklegging. Det finnes eksempler på lokaliteter som hadde hele 16 avlusninger i løpet av et år, er det rart resistensproblematikken gjør seg gjeldende? Resistens også mot hydrogenperoksid ble avdekket, noe som også er tilstede i flere områder langs norskekysten i skrivende stund. Situasjonen på området lus i flere områder langs norskekysten har aldri vært så alvorlig som det vi er vitne til i dag.
Når det gjelder Norges såkalte komparative fortrinn med kaldt vann og god vannutskifting, så ser vi i dag at dette forårsaker store problemer med bl.a transport av sykdomsorganismer. Erfaringene med vannmassenes egenskaper på dette området er skremmende, og mer strømutsatte lokaliteter bidrar til å forverre situasjonen. Et godt eksempel på dette var opphevelsen av PD-barrieren ved Hustadvika, der store oppdrettsselskaper gikk hardt på Mattilsynet med krav om at barrieren skulle oppheves etter at Salmar måtte ta et tap på 50 millioner i Q1 2012. Resultatet ser vi i dag, Møre og Romsdal og ikke minst Sør-Trøndelag har hatt en eksplosiv økning i antall PD tilfeller, og i verdens viktigste området for atlantisk villaks utenfor Trondheimsfjorden, har man i dag innført et reservoar med PD smitte. Dette er ikke annet enn uansvarlig forvaltning, og dokumenterer samtidig at det er næringen og ikke myndighetene som styrer forvaltningen.
Kloakkutslippene er et kapittel for seg selv, og dagens MOM undersøkelser er ikke tilpasset den lokalitetsstrukturen med biomasse som er tilfelle i dag. MOM undersøkelsene er i tillegg også beregnet for flat bløtbunn, og ikke skrånende hardbunn som de fleste lokalitetene ligger på i dag. Resultatet av dette er tydelig flere steder, spesielt i terskelfjorder med dårligere vannutskifting. Uansett så har det som tidligere var små punktutslipp, utviklet seg til noe helt annet sett i forhold til utforing pr lokalitet i dag.
At det er store underrapporterte rømmings- og tapstall er hevet over enhver tvil, der bl.a smoltrømming ikke er med i noen som helst statistikk. Det fremstår i denne sammenheng som rimelig spesielt at den offisielle rømmingsstatistikken til Fiskeridirektoratet brukes i et så stort omfang som det gjøres i dag. Når det gjelder tapstall så kom Kontali Analyse med tall før jul i fjor, der de fastslo at tapene representerer hele 22% av utsett. Ser vi på Fiskeridirektoratets tall, så opererer de med halvparten. De har åpenbart en finurlig måte å regne på, mens Kontali Analyse legger til grunn den eneste regnemåten som er gyldig på dette området – totalutsett på en generasjon vår/høst veiet opp mot utslaktet antall fisk.
Oppdrettslaks som står motstrøm i såkalt RAS teknologi får dokumentert en lavere fettprosent med en bedre tekstur. Langsandlaks i Danmark får i dag en pris som ligger 30% over det norsk laks oppnår i markedet.
I flere artikler i iLaks de siste dagene etterlater det seg et inntrykk av at jeg legger mye tid og krefter for dagen med den hensikt å skulle oppdrettsindustrien til livs. Dette har jeg aldri hverken skrevet eller uttalt. Det som imidlertid er en kjennsgjerning er at oppdrettslaks kan produseres på en måte som ivaretar miljøet, og ikke minst andre interessegruppers ønsker. Fokuset omkring hyggelige bunnlinjer, høye markedspriser og oppkjøp overskygger det regnskapet som er årsaken til at jeg engasjerer meg i dette spørsmålet – og det er miljøregnskapet.
