Det politiske engasjementet for miljøfleksibilitet for oppdrettsnæringen, kommer direkte av konsekvensene fra nedtrekket på Vestlandet. Ikke bare er det et tap for staten, fylket, kommunene, arbeidstakerne, fiskekjøperne, leverandørindustrien og de som har investert pengene sine i denne næringen. Det verste er at det er et tap uten vinner. Ingen får nytte av fisken som blir borte.
Veterinærinstituttet, HI og Universitetet i Stavanger har analysert situasjonen for næringen i de to røde produksjonsområdene på Vestlandet, og konkludert med at nedtrekk i seg selv ikke er en effektiv måte å øke villaksbestandene. Det bør ikke overraske mange at dette kostbare og inngripende tiltaket er altfor generelt. Man må gripe inn der biologien er dårlig. Lusa er hovedfienden, den må bekjempes. Gjennom tiltak, krav til drift og luseforskriften.
Miljøfleksibilitet høres bra ut. Miljø er viktig for oss alle, og fleksibilitet er fint. Men risikoen er der for at det ender opp som et fint ord, og en smal og ekskluderende ordning. Tidligere miljøtillatelser har dyrket frem noen få konsepter, men gitt lite omstilling. Fremfor å skaffe patenter til noen få, må ordningen stimulere til storstilt utprøving. Den må skape en bevegelse.
Overskriften min viser til et sitat av Mao Zedong. Det han egentlig sa var «la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides». Omstillingen må ikke ende opp med å gi noen få aktører et forsprang, men å by alle opp til å konkurrere. Målet må være at alle skal med. Lusa er et felles problem, den smitter mellom anlegg. Problemet er ikke løst før alle har kontroll.
Mao valgte brutale, forhastede løsninger. Kulturrevolusjonen utslettet kreativitet og akademia, ensrettet tankesett og satte Kina tilbake for mange tiår etterpå. Vi har lært å være mer taktfulle. Man bør dele inn i etapper, bare slik kan vi løse problemene uten å miste for mye på veien. En for snever vei mot målet kan gi stillstand og stagnasjon. Da vil man oppnå det motsatte av de uttalte ambisjonene. Idealet står i veien for endringene.
Allerede etter sommeren bør regjeringen legge frem et godt regelverk og et kapasitetssystem for postsmoltproduksjon i lukkede anlegg. Dette har man bygd erfaringer med i ti år, men sviktende lovverk har gjort det langt mindre utbredt enn det kunne vært. Det vil gi bedre fiskehelse, mindre lus og mindre sprenging av berg og holmer. Etterspørselen etter slike anlegg vil gi hurtig teknologiutvikling, gjennom bruk.
Det varslede nedtrekket må stanses, og inndradd volum må kunne brukes i alternativ teknologi. Mindre lus må være premisset, sammen med god fiskevelferd. Problemlokaliteter, som er roten til alt ondt, må omstilles til andre typer drift, eller saneres. Nytt og bedre areal må gjøres tilgjengelig. Forenklede ordninger for samarbeid vil gi bedre lokalitetsutnyttelse og dyrke frem satsing på den fisken som går best. Problematiske grupper kan slaktes ut på lavere vekt.
Næringen har for lenge blitt forvaltet gjennom å stable tiltak i høyden, nye oppå de utilstrekkelige. Vi må ha en full gjennomgang av alt som er gjort. Forenkling og målretting må være idealet, fiskevelferden og arbeidet mot lus må legge premissene. Regelverk og forvaltning må innstilles på utvikling og konkurranse om å komme med de beste løsningene. Det må være lov å prøve ut og erfare.
Skiftende regjeringer har holdt fast ved et rigid konsesjonssystem, for å sikre raske penger til det offentlige ved tildeling av volum. Dette har vært bakstreversk og kortsiktig. Kun ved å legge til rette for at næringen kan løse sine utfordringer, vil man sikre inntekter til storsamfunnet og bidrag til vår felles velferd inn i fremtiden. Det er fullt mulig, om man lar hundre tankeretninger strides fritt.
