En lang svart lastelekter driver oppover kanalen. Ut fra Almelo følger jeg en landevei som går et godt stykke langs bredden til denne kanalen. Innimellom kan jeg høre tungtransporten pese forbi på motorveiene, men jeg holder meg stort sett langt unna. Tempoet er bra – så lenge jeg holder meg unna de mange labyrintene av noen tettsteder langs ruten.
Nederland er tilrettelagt for sykkel. Traseene er gjennomgående godt skiltet, og sykkelstiene er stort sett merket i lilla med hvite striper. Det er mange som benytter seg av transportmiddelet, men forbløffende få bruker hjelm. Selv mødre med små barn sykler uten hjelm. De eneste jeg ser med hjelm er aktive syklister, og de er det forøvrig mange av.
Ved Arnhem krysser jeg Rhinen, Vest-Europas lengste elv, over John Frost-broen. Broen har fått sitt navn etter den britiske oberstløytnanten som erobret den strategisk viktige broen for 70 år siden. I september 1944 ble britiske og polske fallskjermstyrker sluppet ned bak fiendtlige linjer for å erobre Rhinbroen uskadd. De klarte å ta broen, men den britiske armeen nådde ikke frem i tide og slaget ved Arnhem var tapt.
Veien går videre en snau mil rett sør i retning Nijmegen. Jeg stopper, hiver innpå en calzone og en sprite og fortsetter.
Idet jeg krysser Waal (som lenger øst spleises med Rhinen) passerer et stort elvecruiseskip under broen og går østover. Nijmegen er brennvarm. Jeg hiver av meg ytterjakken og nyter kveldsolen de siste par timene av etappen.
Det blir en lang dag. Faktisk den lengste så langt. 165 kilometer – helt til byen som er kjent for elektronikkselskapet Philips, og kanskje enda mer, for dets bedriftslag i fotball – PSV Eindhoven.
