Smugling av norsk laks ut av Norge ser ut til å ha blitt big business. Laks, sortert ut på grunn av feil og gradert som produksjonsfisk, blir smuglet ut av Norge og tilbudt kunder i EU. Et presseoppslag forleden fortalte at en eksportør hadde blitt bøtelagt og fått inndragning av verdier som følge av smugling. Det synes ikke som om lakseindustrien har særlig interesse av å gjøre noe med smuglingen, og myndighetene har enten ikke evnen eller viljen. Kortsiktig vinning kan koste laksenæringen dyrt.
Gjennom de siste par ukene er det to ulike sider ved regelverket for eksport blitt gjenstand for oppmerksomhet og diskusjon. Ola Braanaas gir en god oppsummering i iLaks den 8. februar knyttet til spørsmålet om ikke regelverket er utdatert og ikke lengre hensiktsmessig. Det vesentligste som ikke er med i oppsummeringen er de estimerte verdiene som oppdretterne og myndighetene taper på regelverket. Det er store tall – for både oppdrettere og myndighetene.
Men når først regelverket eksisterer så skal det følges, enten man liker det eller ikke. Det er den andre siden av regelverket som fanger oppmerksomheten. Man kan ikke velge å forholde seg til et regelverk bare 40 uker av året. Dessverre er det aktører som organiserer smuglingen som vi oppfatter foregår i stor stil. Vi i Milarex, sannsynligvis den største globale, uavhengige foredleren av laks, får tilbud om å kjøpe biler med sløyd laks av produksjonsfisk som åpenbart har blitt smuglet ut av Norge. Dette er lovlig vare når produktet først har kommet inn i EU. Faktisk kjøpte vi to biler også, før ledelsen fikk informasjon om praksisen og satte foten ned. Vi vil ikke støtte denne businessen, selv om vi ville tjent penger på det.
Vi har gått gjennom bilder fra kvalitetssystemet ved vår fabrikk i Polen som viser etikettene på kassene fra partiene vi kjøpte. Laksen er korrekt sortert og merket «Kun for tilvirkning innenlands». Partiene kommer fra flere pakkerier, godt kjente alle sammen. Firmaene som stod for det opprinnelige salget er også godt kjente både i næringen og utenfor. Gjennomgang av dokumenter viser hvordan dette har skjedd via ulike selskaper. Selskapene solgte varene til en annen og mindre kjent aktør i Norge, som solgte varene videre til et utenlandsk selskap som igjen solgte varene videre til Milarex. Pakkelister antyder at smuglingen var planlagt og flere involverte virksomheter hadde tilgang på informasjonen.
Det er forstemmende at næringen og enkeltaktører ikke tar tak i dette på en grundig måte. Noen synes å mene at det er Mattilsynets ansvar, men det kan ikke være slik at alt er lov så lenge man ikke blir tatt. De lovlydige taper mot de som gjør som de skal. Alle har et ansvar, det er ikke tilstrekkelig å si «Vi har gjort vårt» når varen er solgt. Ansvaret ligger i næringen og hos viktige leverandører til næringen. Styrene i selskapene må undersøke hva ledelsen foretar seg med produksjonsfisk, hvor den selges, hvordan det kontrolleres at den blir tilvirket (feilrettet) innenlands, og hvordan det sikres at den ikke kommer inn på «smuglerruta» til EU. Banker og kredittforsikringsselskaper kan adresse dette i sine kundeforhold, andre leverandører bør også vurdere å involvere seg. Måsøval publiserte nylig en melding i etterkant av at styret i Pure Norwegian Seafood hadde undersøkt den faktiske praksisen og tok grep. Dette eksempelet har læringspunkter for mange.
Vår interesse i Milarex er like konkurransevilkår. Vi ønsker ikke at våre konkurrenter i EU skal kunne tilby lavere priser enn oss fordi de kjøper råvarer som har blitt smuglet ut av Norge. Selv har vi inngått samarbeid med norske aktører for å få tilgang på fileteringskapasitet og kan dermed gjøre feilretting av produksjonsfisk i Norge som vi kjøper selv.
Laksenæringen har dessverre fått et mindre godt omdømme de siste årene. Det er helt unødvendig at den også skal bli oppfattet som kriminell.
