Det var en oppvisning i utålmodighet, men også i mangel av politiske antenner. Parhestene og skatteflyktningene John Fredriksen og Tor Olav Trøim ledet felttoget fra sitt hovedkvarter ved Sloane Square på Londons beste vestkant. Langt fra både oppdrettsanlegg og Løvebakken.
Timingen, eller snarere mangelen på timing, var forbløffende. Fredriksen og Trøim brøytet seg frem, og valgte sommeren før stortingsvalget til å kjempe om makt og måle krefter med en rød-grønn-regjering på stemmejakt. Regjeringspartiene lå på dette tidspunkt langt etter på meningsmålingene, og satt reelt sett på oppsigelse.
Heftig sjekkhefte
Daværende næringsminister Trond Giske (Ap) ville, ikke spesielt overraskende, verken la seg presse, finte ut eller ydmyke av storkapitalist John Fredriksen. Fredriksens våpendrager Ole-Eirik Lerøy skulle få en særdeles travel og hendelsesrik sommer.
Men Giske hadde et, for alle praktiske formål, ubegrenset sjekkhefte og viste en offensiv vilje til å bruke det. Det gikk som det måtte gå: Marine Harvest måtte gå med uforrettet sak. Eierposten på 3,5 milliarder kroner i Cermaq ble solgt umiddelbart etter at slaget var tapt.
Nå er det nye tider. I dagens eierskapsmelding flyttes Cermaq ytterligere ett hakk nærmere salg.
Slank brud
Et kjøp av Cermaq er forøvrig atskillig mer overkommelig etter utskillelsen av fôrdivisjonen EWOS. Selskapets børsverdi er slanket med to milliarder kroner. Marine Harvest, på sin side, er blitt feitet opp med seks milliarder kroner siden sist. Styrkeforholdet og vektstangen er vippet i enda større grad i Marine Harvests favør.
Styreleder Ole-Eirik Lerøy serverer idag sedvanlige diplomatiske vendinger om Marine Harvests eventuelle interesse for Cermaq. Men i finansmiljøet er det en ikke spesielt godt skjult hemmelighet at Marine Harvest fortsatt er sugen på en overtakelse av Cermaq.
Marine Harvest-styret er da også åpne på at det ønsker vekst – gjerne gjennom oppkjøp. Ikke minst siden det så langt har vært liten politisk vilje til å servere storspilleren nye konsesjoner eller øke produksjonen på de eksisterende. I utlandet, som i Norge, stanger Marine Harvest i konkurransemessige tak på eierskap og kontroll.
Internasjonal konkurranse
Det er heller ikke hver dag en får anledning til å kjøpe en kontrollerende eierpost i et større lakseoppdrettselskap. Marine Harvest har ikke råd til å forbigå et Cermaq-salg i stillhet. Verken Marine Harvest, Lerøy/Austevoll eller SalMar har det. Heller ikke det kobbelet med proteininvestorer, private equity og hedgefond i London, New York, Connecticut, Boston, Miami, Chicago og Los Angeles som følger hvert skritt i denne bransjen. De holder kruttet tørt.
Men Marine Harvest synes i det minste å ha lært en leksjon. En leksjon om å føle seg frem i det politiske landskapet, et landskap selskapet åpenbart har hatt mye å lære om. Fredriksen-gruppens sagnomsuste handlingskraft, fleksibilitet og beslutningsevne er ikke like aggressiv som sist. Ballet har ikke startet ennå.
Men ikke vent for lenge. Da kan noen andre by Cermaq opp til dans.
