Bjørnar Skjæran har mot sin vilje måttet fratre både som nestleder i Arbeiderpartiet og som fiskeri- og havminister. Er det prisen han har måttet betale for at han har vært 100% lojal til Regjeringens fiskeri og havbrukspolitikk som er bestemt helt andre steder enn i hans eget departement?
Da Finansministeren og statsministeren lanserte 40% grunnrenteskatt for havbruk på toppen av normal bedriftsbeskatning ble det vist til den vellykkede modellen med grunnrente på olje/gass. Staten skulle være med som partner på investeringene, skatten skulle være investeringsnøytral og det var naturlig at man betalte «noe» for å høste fra knappe fellesressurser, het det.
I Fiskeri og Hav-departementet visste de at, i motsetning til olje- og gass som har fått tildelt sine blokker fra Staten uten vederlag, så har oppdrettsselskapene betalt full markedspris for 98% av alle kjøpte konsesjoner. Prisen har vært basert på en felles forståelse med Staten om at havbruk skulle skattes som annet næringsliv i Norge. De visste også at å innføre grunnrenteskatt på den 1/3 delen av laksens livssyklus som knapt krever investeringer, så ville skatten på ingen måte være investeringsnøytral. De visste videre at havbruk, i motsetning til olje og gass, heller ikke høster noe som helst, verken fornybare eller ikke-fornybare ressurser fra naturen og at særskatten derfor fremstår som en ren straffeskatt for å ha lykkes med næringsutvikling i distriktene. De visste nok også at antallet milliarder Staten skulle trekke inn fra Distrikts-Norge ville bli mange ganger de 4 milliardene Støre og Vedum lanserte som årlig proveny.
Men Skjæran valgte lojalt å reise rundt å fortelle at dette var regjeringens måte å videreutvikle kyst-Norge på gjennom å sende nye milliarder til Oslo for å få 50 øre igjen for hver krone. Han holdt seg for god til å kaste seg på det øvrige regjeringsapparatets retorikk om «laksebaroner som skulle tas» men han korrigerte ingenting av den propagandalignende feilinformasjon som fulgte forslaget til straffeskatt.
Da opinion og hovedstadspresse mente Staten betalte altfor mye for Meråker Bruk, kunne han som kystens minister valgt å sette det hele i perspektiv. 2.65 milliarder for 1.3 milliarder kvadratmeter. Fratrukket verdiene av 2 kraftverk, 70 bygningskomplekser i god stand, alpinsenter og lakse/jaktretter var vel prisen for jorda ca 1 krone pr kvadrat-meter. Norge har 5 ganger mer sjøareal enn landareal og norsk havbruksnæring har betalt mange ganger mer pr kvadrat for å låne denne «knappe fellesressursen» enn det Staten, til påstått overpris, har betalt for noen av våre fineste landareal til odel og eie.
Han kunne også valgt å reise spørsmålet om vi er i ferd med å innføre et todelt skatteregime i Norge, et lavskatteregime for sentrale strøk og et høyskatteregime for Distrikts-Norge hvor straffeskattesatsen settes helt tilfeldig. Hvis det er grunnlag for grunnrente for havbruk som faktisk har betalt for retten å bruke areal og ikke høster noe som helst fra naturen, så betyr det at døren er vidåpen for Finansdepartementet til å innføre grunnrenteskatt på alle basisnæringer i Distrikts-Norge, være seg fiskeri, gruvedrift, turisme, skogsdrift, regn, vind og for så vidt landbruk så sant avkastningen på kapitalen overstiger 4 prosent, altså risikofri rente i bank. Men han valgte lojalt å ikke gjøre det.
Han kunne videre valgt å utfordre samfunnsøkonomene i Finansdepartementet og på Blindern som fortsatt tviholder på teorier som filosofen Adam Smith utviklet før den industrielle revolusjon. Er det i dagens samfunn virkelig ute i Distrikts-Norge man har superprofitt fra grunnen, eller er det i Oslo?
De som for 20 år siden bygget eller kjøpte hus for 5 millioner i Distrikts-Norge er heldige om det fortsatt er verd 5 millioner. De som gjorde tilsvarende i Oslo har fort en skattefri gevinst på 10 millioner i samme periode. Det betyr at de har tjent mer på å sitte stille enn sin kollega ute i distriktet som har brukt alle 20 årene til å jobbe i fullstilling til norsk gjennomsnittslønn.
Om man tilsvarende investerte 100 millioner i et næringsbygg for 20 år siden, er man heldig om det fortsatt er verd 100 millioner i Distrikts-Norge, mens det i Oslo fort er verd 500 millioner. Av Norges 200 rikeste på Kapital’s liste (formue over 2 milliarder) finner vi 15 som i stor grad har skapt sin formue innen havbruk mens 105 av dem i stor grad har skapt sin formue på eiendom. I all hovedsak i Oslo.
Skjæran kunne advart mot at denne iveren etter særskatter i Distrikts-Norge kun setter ekstra fart på sentraliseringstoget og bidrar til å gjøre det enda vanskeligere å overbevise ungdommen vår om at det er en framtid utenfor de store byene.
Men kyst-og havministeren lot være å sette straffeskattene i perspektiv. Som politiker fra Lurøy på Helgelandskysten må han ha sett at dette bærer galt av sted for et Distrikts-Norge som er lykkelige hvis 1 av 3 ungdommer kommer tilbake etter endt utdannelse i storbyene. Jeg velger å tro han gjorde det for å være lojal.
Hadde han imidlertid valgt å stå opp og forsvare Distrikts-Norge mot tilfeldighetenes spill, hadde han ikke bare sørget for at hans eget parti hadde tatt den ledige plassen som Norges eneste distriktsparti. Han hadde også blitt umulig å kaste. Både som nestleder i Arbeiderpartiet og som fisker- og havminister. Fordi det da ville utløst et kystbrøl uten sidestykke.
Det er bare å ønske Cecilie Myrseth lykke til som ny fiskeri- og havminister.
