Havbruksutvalgets forslag om å tidsbegrense akvakulturtillatelser for andre arter enn laks, ørret og regnbueørret har satt en støkk i fremtidsutsiktene for videreutvikling av den norske havbruksnæringen.
De siste årene har vi sett en fremvoksende og spennende satsing på oppdrett av andre arter som torsk og kveite. Når havbruksutvalget forslår å tidsbegrense disse tillatelsene, er det hovedsakelig under henvisning til at staten skal ha mulighet til å innkassere grunnrente i form av vederlag ved retildeling.
Den norske staten har i flere omganger vist seg å være mer enn kapable til å innkassere grunnrente på tidsubegrensede tillatelser også. Først ved å regulere tilgangen på antall tillatelser, for så å selge disse til betydelige summer. Deretter ved å pålegge næringen en produksjonsavgift, og senere 25 % tilleggsbeskatning på inntektene i sjøfasen som overstiger bunnfradraget. Formuesbeskatning av havbruksselskapenes norske eiere blir grunnrentens forlengede arm, ved at de høye verdiene av en tillatelse fører til økt formuesbeskatning.
Byråkrati og prosessdrivende forslag
Havbruksutvalgets forslag om tidsbegrensning på tillatelser, som senere skal tildeles på nytt, innebærer et betydelig byråkratisk arbeid i forbindelse med retildelingsprosessene. Dette skaper arbeidsplasser i det offentlige og enkeltoppdrag for rådgivere som oss, men innebærer i realiteten lite verdiskaping i selve havbruksnæringen.
Forutsigbarhet er nødvendig for finansiering og næringsutvikling
Når vi har sett en laksenæring som har skutt fart utover på 2000-tallet, er det et resultat av flere årsaker. Havbruksnæringen er en kapitalkrevende næring. Tilgang til kapital har derfor vært avgjørende for å bygge opp næringen til det den er i dag. Kapitaltilgangen hadde ikke vært mulig om det ikke var for at akvakulturloven fra 2006 klart og tydelig åpnet for at tillatelser kan omsettes og pantsettes, uten noen form for byråkratisk innblanding. Disse elementene henger tett sammen, ettersom en effektiv pant forutsetter at panthaver kan realisere pantet uten noen form for byråkratisk eller politisk risiko.
I forlengelsen av dette, er det også verdt å nevne at Havbruksutvalget mener at det ikke bør være adgang til å overdra lokalitetstillatelser, men at et slikt forbud må utredes nærmere. Et slikt forbud vil i alle tilfeller kunne omgås ved hjelp av selskapsstrukturer.
Utvalget har foreslått tidsbegrensning på alle andre tillatelser enn laks, ørret og regnbueørret. I realiteten er dette et forslag som vil forsinke utviklingen av en oppdrettsnæring for andre arter. Det vil bli vanskeligere for denne næringen, som tross alt har tilsvarende biologisk risiko som laksenæringen, og det samme kapitalbehovet i produksjonen, å få tilgang til langsiktig finansiering. Ettersom tidsbegrensede tillatelser, naturlig nok, har en helt annen verdi enn tidsubegrensede, vil kredittverdigheten til aktørene gå ned. Tidsbegrensningen innebærer videre at kreditorene må sikre full tilbakebetaling før panteobjektet går ut på tid. Dette elementet er ikke drøftet i NOU 2023: 23.
Risikokapital i et langsiktig perspektiv
Utvikling av nye næringer tar tid. Det er umulig å vite på forhånd hvor lang tid det vil ta før man oppnår lønnsomhet. Kanskje må det gjøres risikofulle investeringer i flere runder, og på bakgrunn av dyrekjøpte erfaringer. Dette vil bli ytterligere vanskeliggjort dersom det på forhånd blir definert hvor lang tid man har til rådighet – forutsigbarhet er avgjørende for å skaffe risikokapital. Problemstillingen er ikke adressert i utredningen.
Den samme problemstillingen gjør seg også gjeldende for havbruk til havs, der det allerede er fastsatt i laksetildelingsforskriften § 4-16 at tillatelser kan gis for inntil 25 år. Riktignok med mulighet til forlengelse. Men det innebærer likevel nok et unødvendig usikkerhetsmoment, og det er grenser for hvor stor risiko aktørene kan og vil ta på usikret grunn.
Overraskende nok har utvalget heller ikke drøftet betydningen av at næringen gjør store investeringer i infrastruktur på land, blant annet for å redusere næringens fotavtrykk. Eksempelvis tas det store investeringer i å bygge opp infrastruktur for tilkobling til landstrøm, kommunikasjon og landbaser. Dette vil bli investeringer som må gjøres med høy grad av risiko hvis tillatelsene skal begrenses i tid.
Politikk og påvirkningskraft
Torskeoppdretterne som har satset de siste årene fortjener langt større grad av forutsigbarhet enn det Havbruksutvalget legger opp til. Uten forutsigbarhet vil det være svært vanskelig for havbruksnasjonen Norge å lykkes med mer enn én oppdrettsart.
Vi antar at det er politisk vilje til at flere segmenter i havbruksnæringen skal bli en suksess. For at dette skal slå til, må imidlertid politikerne raskt komme på banen og si at de vil legge utvalgets forslag om tidsbegrensning av tillatelser langt ned i en skuff. I lys av den politiske risikoen, og med regjeringens manglende vilje til å satse på havbruk til havs friskt i minnet, bør aktørene ha et sterkt insentiv til å komme med innspill i høringsrunden. Dette er avgjørende for at utvalgets forslag til tidsbegrensning skal bli belyst fra flere sider enn et ønske om utstrakt skattlegging.
