Like sikkert som at sommerferien nærmer seg, kommer ulike rapporter om lakselus og villaks/ sjøørret og påvirkning fra havbruk. Men hvorfor spiller enkelte forskere på følelser og ikke faktum?
For noen år siden ble jeg intervjuet av en norsk regionavis. Temaet var havbruk, lus, forskning og så videre. Jeg ba om å få min del av intervjuet til gjennomlesning før det kom på trykk. Da jeg fikk oversendt intervjuet, oppdaget jeg at det inneholdt flere faktafeil. Jeg kom med innspill til konkrete fakta-opprettinger inkludert kildehenvisning, og rettet intet på egne utsagn utover skrivefeil. Overraskelsen var stor da journalisten meldte tilbake at denne skulle ha seg frabedt å bli rettet på, det var den som journalist som bestemte hva som skulle stå i reportasjen. For meg var det siste en selvfølge, men tenkte samtidig at det er forskjell på å skrive feil og bevisst skrive feil. Jeg skrev kort tilbake at når du som journalist velger å se bort fra rene faktafeil på et tema jeg kan godt, så tenkte jeg; hva med alle faktafeilene i andre reportasjer, i samme avis og som jeg ikke har så god kunnskap om?
Reportasjen ble ikke rettet opp. Oppslaget fikk god dekning også i andre aviser. Jeg lærte igjen noe om journalistikk.
Denne forsommeren kom NALO/HI/NORCE med sine rapporter og uttaler i media om lus på villaks og sjøørret, og om havbruksnæringens påvirkning mm. Det står mye interessant i disse rapportene. Spørsmålet er ikke egentlig hva som står i rapportene, men hvordan innholdet legges frem, og det er her forskerne tilsynelatende forlater faktum, det forskningsbaserte, og slår inn på å vekke følelser.
Skal en få omtale i media, så må temaet spisses, tenker de sikkert. Når en ser på hva temaet spisses rundt, blir en overrasket, og det er her forskningen forlater nettopp forskningen og blir PR-fokuserte. Helhetlige, rene fakta selger ikke like godt som utvalgte deler av faktum. For en leser fremstår ofte reportasjene som at «helvete er løs», mens når en leser rapportene, så er ikke situasjonen så ille som det uttrykkes i media. Spesielt ikke når en leser flere rapporter om samme tema, fra samme område, fra flere forskningsinstitusjoner. Men selvsagt, leseren av reportasjen leser ikke rapporter. De leser overskrifter og ingresser, og knapt nok det. Så når enkelte forskere, og enkelte institusjoner blir mer opptatt av å presentere utvalg enn helheter, og samtidig komme med påstander om eksempelvis manglende samarbeid innad i næringen, er de da opptatt av å bidra til å løse det de beskriver som et problem, eller er de mer opptatt av å bevare problemet?
Hva tenker de egentlig når de velger måte å kommunisere på? Kan det være at faktum ikke er godt nok, at de ikke ser løsninger, at de tjener på at det er en «konflikt», eller er det rett og slett blitt så vanskelig å forklare hva faktum egentlig er at en forenkler, eller? Vanskelig å si. Men ett er sikkert. Måten forskerne går ut på bringer ikke verden videre. Og er forskningen da på rett vei?
