EY stiller spørsmål ved grunnrenteskattens effekt på inntjening og tilførsel av risikokapital.
Hvert år presenterer revisjons- og konsulentselskapet EY sin årlige analyse om situasjonen i havbruksnæringen. I et år som har vært preget av regjeringens varslede grunnrenteskatt og rekordhøye resultater i bransjen, forsøker EY å se mot 2030. Partner Eirik Moe sier at næringen opplever en jevnt stigende etterspørsel etter produktet sitt, men produksjonen har stagnert som følge av regulatoriske krav og miljømessige utfordringer.
– I denne analysen ser vi nærmere på hvordan bransjen skal innfri kravene fra markedet, samfunnet og investorer. Vi vurderer «worst case» og «best case»-scenarioer frem mot 2030, sier Moe i en pressemelding.
– Hvis havbruksnæringen skal bli et av de beina vi skal stå på etter oljen, kreves det store investeringer i ny teknologi og produksjonsmetoder. Vi må stille spørsmål om grunnrenteskatten er riktig tiltak nå for å sikre den inntjeningen og tilførelsen av risikokapitalen som er nødvendig for videre bærekraftig utvikling av laksenæringen, fortsetter han.
Gjennombrudd
I «best case»-scenariet peker EY blant annet på at vi trenger et biologisk og teknologisk gjennombrudd på landbasert oppdrett i stor skala, og fisk på 3-6 kg, med tilhørende vekst i antall anlegg. Samt betydelig vekst av investeringer i antall lukkede og semi-lukkede oppdrettsanlegg i fjorder og til havs. Dette krever store investeringer og at bransjen tiltrekker seg den ypperste kompetansen.
– Om vi skal lykkes med å gjøre havbruksnæringen til fremtidens kompetanse- og vekstnæring må vi aktørene dele data og analyser seg imellom, slik at vi kan håndtere miljø- og luseproblematikken, ved hjelp av innsiktsfulle data. Slik kan vi sørge for at vi bare behandler fisken som faktisk har lus. Dette vil kunne få dødeligheten ned fra over 15 til rundt fem prosent og følgelig få lønnsomheten opp, samtidig som vi bedrer vilkår for fiskene, forteller Moe.
Skulle «alt» gå galt, peker EY også på hvordan havbruksnæringen vil se ut i 2030. Vi vil da kunne få en næring som er lite attraktiv for investorer og yngre mennesker i karrierevalg. Det vil si en næring med ineffektive foringssystemer og luseproblematikk med manglende datadeling og digitalisering.
Ressurser
– Mangel på bruk av ny teknologi får den konsekvens at det ikke skjer forbedringer i vekstraten for fisken. Det vil være et problem. Bærekraftsmessig må det i tillegg gjøres noe med å bruke hele fisken. Om vi fortsatt er i 2030 og vi fortsatt kaster deler av fisken, er det å sløse med ressurser, fremfor å skape nye verdifulle bioprodukter, sier Moe.
– Internasjonalt samarbeid på kryss og tvers av leverandører og myndigheter må til for å løse utfordringer. Havbruk er en global industri. Laks utgjør bare en liten del av havbruk i verden, men laksenæringen er som følge av sine biologiske egenskaper godt egnet for oppdrett, og dermed en særdeles viktig art for å forbedre effektivitet også i oppdrett av andre arter. Norges posisjon som havbruksnasjon krever at vi fortsetter å legge til rette for at de norske aktørene har gode rammevilkår, slik at de ikke blir utkonkurrert av utenlandske konkurrenter, avslutter Moe.
