Årlig blir det gjort et omfattende arbeid på overvåking av lakselus. Også i risikorapporten er lakselus et tema – og en av miljøeffektene som slår negativt ut i mange av produksjonsområdene.
– Det er en sammenheng mellom hvor mye lakseoppdrett og hvor mye lus det er i et område, sier Grefsrud, men vandringsrutene til postsmolten har også stor betydning for graden av lusesmitte
Fra Karmøy til Stadt er miljøeffekten av lakselus vurdert å ha «høy risiko» for villaksen, mens for sjøørreten strekker området med høy risiko seg fra Ryfylke til Hustadvika, og også i område 7 (Nord-Trøndelag med Bindal) vurderes risikoen som høy. Videre nordover reduseres risikoen, men der fortsatt høyere for beitende sjøørret og sjørøye som i større grad oppholder seg i lusetette områder over tid.
Når oppdrettslaks rømmer, kan den påvirke genene til de ville laksebestandene – dersom den overlever fram til den er kjønnsmoden og den klarer å gyte. Fremdeles er risikoen for ny innkryssing av rømt oppdrettslaks moderat til høy i store deler av landet, selv om det i noen elver er færre rømlinger enn før.
Nye tall på bruk av kobber i 2021 viser at forbruket av dette stoffet fortsetter å gå nedover.
– I 2021 ble det brukt totalt 1097 tonn kobber som groehemmende middel i akvakultur. Det er en nedgang på 35 prosent fra toppåret i 2019, sier Grefsrud.
Til tross for nedgangen er det fortsatt to området det vurderes å være høy risiko knyttet til forbruket.
– For produksjonsområde 3 og 4 vurderes det å være høy risiko knyttet til negative effekter på miljøet ved bruk av kobber i oppdrett, sier Grefsrud. I disse produksjonsområdene har det vært drevet oppdrett lenge og miljøundersøkelsene viser at kobberet i enkelte områder har akkumulert i sedimentene rundt oppdrettsanleggene.
