Enhver som driver en form for butikk, ønsker å tjene penger. Mest mulig penger. Det å tjene penger gjør at en kan ligge i forkant. Og å ligge i forkant skaper gode arbeidsplasser og et godt miljø. Når regjeringen nå «jakter» dagligvarebransjen så har de glemt noe helt sentralt; å se seg selv i speilet!
Det kan godt hende at noen tjener uhorvelig mye på å selge dagligvarer, og det kan godt hende at noen tjener alt for lite på å selge sine varer til dagligvarebransjen. Og at vi som forbrukere ofte betaler en for god pris for det vi kjøper. Gjennom bedrifter jeg har vært knyttet til de siste 30 årene har jeg opplevd både opp og nedsider med kontakten inn mot dagligvarebransjen. Både i Norge og internasjonalt. Det er et marginpress og det er et kvalitetspress. Samtidig er det teknologimuligheter, og muligheter til å komme med nye produkter, møte og utvikle nye trender med mer. Intet er umulig, en må bare ha fokus fremover. Og en må spille på lag. Alt er et spill, og de beste spillerne vinner.
Når regjeringen nå jakter dagligvarebransjen, så kan det godt hende de finner noe i bransjen og som vi som forbrukere ikke synes noe om. Leter en lenge og dypt nok, så finner en alltid noe. Spørsmålet er hvor utslagsgivende det en finner egentlig er for prissettingen.
Men når regjeringen nå er ute og «jakter» så bør de se seg selv i speilet, og stille spørsmålet: kan vår politikk, våre vedtak ha ført til endringer i dagligvareprisene? For skal regjeringen først igangsette arbeidet sitt med en gjennomgang så må de også ta med det som er en av de største kostnadsdriverne i samfunnet: endring i rammebetingelser.
Når en pris settes sammen, eksempelvis på fisk, så spiller forråvarer en rolle, valutapolitikk, importrestriksjoner, logistikk, lønnskostnader, nye kontrollregimer, nye regler for produksjon, nye skatter, endring i permitteringsregler, strøm, handelsrestriksjoner, produksjonsavgifter, miljøavgifter mm. Til grunn for mange av disse momentene ligger det politiske vedtak både i Norge og internasjonalt. Dette er forhold politikere ofte glemmer i sin iver etter «å ta noen» – få bort fokus fra det de selv rår over eller over egen maktesløse i vanskelige saker. Og jeg anklager dem ikke. Politikk er vanskelig. Men når en faktisk tar på seg rollen med å finne ut hvor skoen egentlig trykker, så skal en være var for å anlegge en retorikk som gjør noen til kjeltringer. Før de faktisk er dømt. Sittende regjering er ikke alene om dette. Andre regjeringer har gjort det før dem. Men det har vært et taktskifte det siste året. Å drive næring er litt kjeltringaktig – litt utbytting av de som ikke forstår sitt eget beste. Eller utbytting av samfunnet som helhet.
Norske politikere har bestemt at produksjonen av eksempelvis norsk laks og sjøørret skal være begrenset. Og de har vedtatt at Staten skal tjene godt på en begrenset havbruksproduksjon. Det er et politisk, fullt lovlig valg. Men da må ikke politikerne underslå at et begrenset utbud av noe som mange vil ha, fører til høy etterspørsel og høyere priser, og at høyere priser fører til økte skatteinntekter. Noe politikerne vil ha, og har et mål om å øke ytterligere. Og da må det ikke undre politikerne at forbrukerne må betale mer for sin vare. Noen må ta kostnaden, og det er ofte de lengst oppe i verdikjeden. Det samme gjelder landbrukspolitikken. Politikerne har gjort sine valg. Det begrenser konkurransesituasjonen, og det har en kostnad for forbruker. Det er et bevisst valg, og det sentrale er at en ikke underslår kostnaden med valget. Så når våre politikere heiser flagget så høyt de kan, anlegger riktig «kjeltring-retorikk», og rir ut for å «ta» dagligvarebransjen, så forventer jeg at de først ser seg selv i speilet, og tenker; er det noe jeg har glemt – noe jeg skulle gjort annerledes? Og så tatt av seg skylappene! Da hadde det all sannsynlig ikke blitt noen ridetur den dagen heller.
