Det har lenge vært antatt at høye skatter reduserer investeringene i det private næringslivet, men fremtredende økonomer i Norge har nå motbevist denne myten. Med investeringsnøytral skatt er inndekning av svulmende offentlige budsjetter sikret i mange år fremover. Hvem skulle tro at Max Lundgren ville få rett når han skrev Gutten med gullbuksene i 1967, men økonomene har nå regnet på dette og konklusjonen er utvetydig – det går helt fint å doble skatten i det private næringslivet uten reduksjoner i investeringene.
Som utdannet fysiker har det alltid irritert meg litt å høre om nobelprisen i økonomi, den eksisterer ikke, men er diktet opp av økonomer som følte seg oversett av Alfred Nobel. Økonomiske modeller fremstilles ofte som solide konstruksjoner basert på vitenskapelige metoder og omfattende testing, men selv de mest lovpriste modeller har feilet på spektakulært vis. Et godt eksempel er modellene for estimering av risiko i det amerikanske boligmarked før finanskrisen i 2008. AAA investeringsrating ble delt ut over en lav sko til forundringspakker av tvilsomme lån (CDO-er) som også ble solgt i Norge gjennom Terra Securities. Nesten samtlige av de høyest respekterte investeringsbankene, ikke bare i USA, ville gått konkurs om de ikke ble reddet av skattebetalerne. Risikomodellene var så dårlig koblet mot den virkelige verden at de ikke fanget opp omfanget av svindel ved tildeling av nye boliglån. Umiddelbart skulle man tro at kartlegging av svindel ville være en sentral faktor i en risikomodell.
Vi ser det samme problemet med investeringsnøytral skatt, det høres veldig flott ut, men er i bunn og grunn en akademisk øvelse uten rot i virkeligheten. Med virkeligheten mener jeg naturligvis det private næringslivet, hva som skjer på Blindern er en annen sak. Uten å gå alt for dypt inn i teorien bak grunnrente så deles avkastningen i næringslivet opp i tre kategorier som på fagspråket kalles risikofri rente (statsobligasjoner), risikopremie (aksjeselskaper) og renprofitt (grunnrente). Oljeindustrien og vannkraft er kroneksemplene på grunnrente hvor en betydelig del av inntektene kommer direkte fra bruk av naturressurser – man kan se på dette som en ren bonus uten egentlig risiko. Et annet godt eksempel er selskaper med markedsmonopol.
Teorien bak «nøytral overskuddsskatt» er at staten går inn som en passiv eier som bidrar med avlastning i finansieringen av nye investeringer gjennom skattefradrag, også for prosjekter som kanskje ikke blir lønnsomme – men samtidig tar sin del av overskuddet. På denne måten tillater staten seg et stort inngrep i utvalgte næringer som anses å ha høy renprofitt. Dette har tilsynelatende fungert fint i Nordsjøen og skattekåte økonomer er i ekstase.
Men det er et par store elefanter vi ikke snakker så høyt om. Er de store inntektene fra olje, gass og vannkraft egentlig et resultat av bruk av naturresurser, eller formulert på en annen måte – hvor kommer renprofitten egentlig fra?
Vi så en kollaps i oljeprisen i 2015 og 2016 som rystet fundamentet i hele den norske oljenæringen, Seadrill og andre leverandører gikk fra jubel til randen av konkurs på et par år. Noe av årsaken til prisreduksjonen var en økning av oljeproduksjonen i Saudi Arabia for å ramme skiferoljeproduksjonen i USA, her gikk Equinor som kjent på en mine med ekstremt dårlig timing av sine investeringer.
Problemene i Norge oppsto fordi oljeprisen falt tilbake til et nivå som er mere i tråd med en balansert markedspris. De høye oljeprisene vi er vant til er et resultat av kartellvirksomhet i OPEC. Med andre ord, renprofitten i den norske oljeindustrien kommer primært fra kartellvirksomhet og ikke selve utvinningen av en naturressurs. Faktisk kan norsk oljeutvinning i de fleste tilfeller ikke konkurrere med Midtøsten eller Russland, våre kostnader ligger langt over deres.
Det siste året har krigen i Ukraina på tilsvarende måte gitt en eventyrlig gevinst, spesielt for gass og vannkraft. Igjen skyldes renprofitten (grunnrenten) eksterne forhold som ikke er direkte tilknyttet bruken av en naturressurs.
Det er selvsagt åpenbart at olje, gass og vannkraft skal skattes høyt, spesielt renprofitt som et resultat av kartellvirksomhet er problematisk. Men problemet er å ekstrapolere økonomiske modeller utviklet for næringer som opererer utenfor en balansert markedsøkonomi, over på næringer som er konkurranseutsatt.
Det er også andre momenter som kan utbroderes over mange sider, for eksempel det store direkte offentlige eierskap i oljeindustrien og vannkraft. Vi ser at finansministeren drar opp et ekstraordinært utbytte fra Statkraft på 4,3 milliarder fra hatten, sikkert over en kaffekopp med Audun Lysbakken. I slike tilfeller kan man spørre seg om den praktiske forskjellen mellom grunnrenteskatt og helt ordinært utbytte, pengene går jo til statskassen uansett. For et stort statseid selskap er det likegyldig for styreleder om overskuddet betales i form av utbytte eller grunnrenteskatt, men i det private næringslivet er situasjonen ganske annerledes.
Til sist må problemet med manglende skattefradrag for investeringer i slakterier, videreforedling og settefisk, også nevnes. Staten, som en passiv eier, er kun villig til å gi skattefradrag for investeringer i sjødriften, men mange av de største investeringene gjøres ikke der. Det er altså ikke en balanse mellom den risikoavlastning staten bidrar med og den del de tar av kaka.
